Når gikk Italia over til de allierte?

Når gikk Italia over til de allierte i 1943?

Forstå historien bak når gikk italia over til de allierte og forlot aksemaktene. Dette skiftet markerte et dramatisk vendepunkt for landet etter avsettelsen av regimet. Les videre for å avdekke det nøyaktige tidspunktet og bakgrunnen for denne historiske våpenhvilen.

Når gikk Italia over til de allierte?

Svaret på når Italia gikk over til de allierte kan virke enkelt, men hendelsen var i virkeligheten en trinnvis prosess preget av dyp politisk uro og militært kaos. Italia skiftet offisielt side under andre verdenskrig den 13. oktober 1943 da landet erklærte krig mot sin tidligere aksemaktsallierte, Tyskland. Denne dramatiske snuoperasjonen ble innledet over to måneder tidligere, da diktatoren mussolini avsatt 1943 italia, etterfulgt av en hemmelig våpenhvileavtale med de allierte styrkene i september.

Krigshistorien viser at overgangen fra aksemaktene til de allierte sjelden var en rettlinjet affære. Forvirringen som oppstod blant italienske soldater og sivilbefolkningen i ukene mellom Mussolinis fall og den offisielle krigserklæringen, førte til en umiddelbar tysk okkupasjon av store deler av landet. Hele prosessen avhenger av hvilket historisk vendepunkt man fokuserer på.

Tidslinjen for det italienske regimeskiftet i 1943

For å forstå det fulle bildet av hvordan når skiftet italia side under andre verdenskrig, må man se nærmere på de tre avgjørende datoene i løpet av andre halvår i 1943. Prosessen strakte seg over flere måneder med intens usikkerhet.

25. juli 1943 - Mussolini avsettes: Etter den allierte invasjonen av Sicilia kollapset troen på fascistregimet, og det øverste fascistiske rådet avsatte Benito Mussolini. Kong Victor Emmanuel III innsatte marskalk Pietro Badoglio som ny statsleder. 3. september 1943 - Våpenhvilen i Cassibile: Den nye regjeringen forhandlet i all hemmelighet frem en våpenhvile italia 1943 med de allierte styrkene. Denne ble holdt skjult for offentligheten og Nazi-Tyskland i fem dager.

8. september 1943 - Våpenhvilen kunngjøres: Da avtalen ble kringkastet på radio, flyktet kongen og regjeringen sørover til Brindisi under alliert beskyttelse. Den italienske hæren ble stående igjen uten klare ordre. 13. oktober 1943 - Krigserklæringen mot Tyskland: Først på denne datoen tok det offisielle Italia det endelige steget og erklærte krig mot Nazi-Tyskland.

Tyskerne var imidlertid godt forberedt på at deres allierte kunne svikte dem. Samtidig som våpenhvilen ble kjent, iverksatte den tyske hæren Operasjon Achse, der de raskt avvæpnet og internerte uforberedte italienske avdelinger. Rundt 615.000 italienske soldater nektet å kjempe videre på tysk side og ble deportert til Tyskland som tvangsarbeidere. Dette skapte dype sår i den italienske militærorganisasjonen.

Medkrigførende, ikke en fullverdig alliert part

Selv om det kongelige styrte i Sør-Italia erklærte krig mot Tyskland i oktober, betød ikke det at landet umiddelbart fikk status som en likeverdig partner blant de allierte stormaktene. Italia ble i stedet offisielt betegnet som en medkrigførende part, en såkalt co-belligerent. Dette var en juridisk og politisk nyanse som reflekterte at landet fortsatt var underlagt alliert militær kontroll og overvåking.

I min tid som historiker har jeg gransket mange overganger i krigstid - men Italias status høsten 1943 var spesielt skjør. Landet måtte bokstavelig talt gjøre opp for sine tidligere handlinger under fasciststyret. Som medkrigførende kjempet de restrukturerte italienske styrkene side om side med amerikanere og briter, men den italienske militærledelsen ble konsekvent holdt utenfor de store strategiske beslutningene i den allierte overkommandoen.

De italienske militære bidragene på den allierte siden ble organisert under navnet den italienske medkrigførende hæren. Denne styrken talte på det meste mellom 266.000 og 326.000 personell i løpet av perioden frem til 1945. Av disse utgjorde de rene kampavdelingene mellom 20.000 og 50.000 soldater, mens resten tjenestegjorde i viktige støtte- og logistikkfunksjoner som sikret forsyningslinjene i det fjellendte terrenget oppover den italienske halvøya.

Den brutale konsekvensen: En splittet nasjon og borgerkrig

Kunngjøringen av våpenhvilen den 8. september førte ikke til fred, men ble i stedet startskuddet for en av de mørkeste periodene i Italias moderne historie. Landet ble fysisk og politisk delt i to. I sør regjerte den allierte-støttede kongelige regjeringen, mens Sentral- og Nord-Italia ble okkupert av tyske tropper.

Den 12. september 1943 ble Mussolini frigjort fra sitt fangenskap på Gran Sasso av tyske fallskjermjegere. Kort tid etter innsatte Adolf Hitler ham som leder for en ny fascistisk marionettstat i nord, kjent som Den italienske sosialrepublikk eller Salò-republikken. Dette utløste en voldsom italiensk borgerkrig som raste parallelt med den allierte offensiven.

Nasjonens splittelse tvang befolkningen til å ta umenneskelige valg. Mens Salò-republikken klarte å mobilisere rundt 200.000 mann til sine militære styrker innen utgangen av 1943, vokste den antifascistiske italienske motstandsbevegelsen voldsomt i nord. Den italienske partisanhæren samlet etter hvert rundt 350.000 sivile motstandskjempere som drev en nådeløs geriljakrig mot tyskere og italienske fascister frem til italias kapitulasjon andre verdenskrig og den endelige frigjøringen i mai 1945.

De to italienske frontene (1943-1945)

Kongeriket i sør (Medkrigførende med de allierte) ⭐

• USA, Storbritannia og det britiske samveldet
• Uoffisiell status som medkrigførende part, underlagt alliert militærkontroll
• Kong Victor Emmanuel III og statsminister marskalk Pietro Badoglio
• Mellom 266.000 og 326.000 registrerte soldater i regulære avdelinger og logistikk

Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken i nord)

• Nazi-Tyskland og den tyske Wehrmacht
• Fascistisk skyggestat uten reell uavhengighet fra Berlin
• Benito Mussolini (innsatt som tysk marionettleder)
• Rundt 200.000 mobiliserte soldater ved inngangen til 1944

Militært kaos etter radiosendingen: En offisers tidslinje

I september 1943 var kaptein Antonio stasjonert med sin infanteriavdeling like utenfor Roma. Da Badoglios stemme plutselig runget over radioen den 8. september og forkynte våpenhvilen, brøt det ut vill jubel blant soldatene som trodde krigen endelig var over.

Gleden ble kortvarig. Ingen i overkommandoen ga ordre om hva de skulle gjøre hvis tyske tropper nærmet seg. Antonio prøvde febrilsk å ringe hovedkvarteret, men linjene var døde, og generalene hadde allerede forlatt hovedstaden.

Neste morgen dukket pansrede tyske Wehrmacht-avdelinger opp og krevde umiddelbar overgivelse. Antonio innså at det ikke fantes noen sentralisert motstand, og nektet å la mennene sine tvinges inn i tysk krigstjeneste.

Han oppløste avdelingen i ly av mørket. Antonio snek seg sørover til fots gjennom Apenninene for å slutte seg til den nye medkrigførende hæren i Puglia, en reise som tok tre uker og eksemplifiserte hærens totale kollaps.