Var Sovjetunionen med i de allierte?

Var Sovjetunionen med i de allierte? Ja, som stormakt

Spørsmålet om var sovjetunionen med i de allierte belyser alliansestrukturene under den store globale konflikten. Å forstå denne historiske rollen gir dypere innsikt i internasjonale relasjoner og krigføring generelt. Les videre for å utforske de faktiske forholdene rundt samarbeidet og landets plassering i alliansen.

Var Sovjetunionen med i de allierte under andre verdenskrig?

Ja, Sovjetunionen var i høyeste grad med i de allierte og utgjorde sammen med USA og Storbritannia den kjernealliansen som knuste aksemaktene under andre verdenskrig. Svaret kan virke opplagt for mange historikere, men rollen deres er mer sammensatt enn et enkelt ja eller nei. Forholdet endret seg dramatisk i løpet av krigsårene, og situasjonen kan best beskrives som et strategisk ekteskap basert på en felles fiende.

Når man ser på historien, er det lett å glemme hvor skjør denne alliansen faktisk var i starten. Alliansen ble senere kjent som de tre store andre verdenskrig, der Josef Stalin, Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt styrte krigføringen. Men veien dit var preget av dyp mistillit, hemmelige pakter og bitre feilgrep som kostet millioner av menneskeliv.

Fra Molotov-Ribbentrop-pakten til full krig

Før Sovjetunionen ble en av de viktigste allierte nasjonene, hadde de en ikke-angrepspakt med Nazi-Tyskland. Denne avtalen, kjent som Molotov-Ribbentrop-pakten, ble undertegnet i august 1939. Avtalen inneholdt en hemmelig tilleggsprotokoll der de to stormaktene delte Øst-Europa mellom seg. Dette føre til at var russland med i de allierte under 2 verdenskrig ble et mer komplekst spørsmål, da de invaderte Polen fra øst i september 1939, bare uker etter Tysklands angrep fra vest.

Invasjonen førte til at sovjetunionen de allierte andre verdenskrig i praksis fungerte som en økonomisk og strategisk partner for Tyskland de første to årene av krigen. Mange lurer derfor på om Sovjetunionen egentlig startet krigen på feil side. Svaret ligger i den dramatiske vendingen i 1941. Da Tyskland iverksatte Operasjon Barbarossa, kollapset samarbeidet fullstendig og endret krigens gang for alltid.

Operasjon Barbarossa endret alt

Det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 kom som et enormt sjokk på den sovjetiske ledelsen. Tyskland angrep med over 3 millioner soldater langs en enorm frontlinje. Dette bruddet på ikke-angrepspakten tvang umiddelbart Sovjetunionen over på samme side som Storbritannia, som til da hadde kjempet nesten alene i Europa.

Winston Churchill uttalte raskt at selv om han hadde vært en innbitt motstander av kommunismen i flere tiår, ville han gi all den støtte han kunne til alle som kjempet mot Hitler. Dermed ble en uhellig allianse født. Storbritannia og senere USA begynte å sende enorme mengder militært utstyr, kjøretøy og råvarer til Sovjetunionen for å holde østfronten i live.

Hvilke land var med i de allierte styrkene?

De allierte besto etter hvert av en global koalisjon av flere titalls nasjoner som kjempet mot aksemaktene. Selv om mange land bidro sterkt, var det tre stormakter som trakk i trådene og tok de overordnede strategiske avgjørelsene gjennom hele krigen.

Hovedaktørene var som følger: Storbritannia: Sto imot det tyske luftvåpenet under mørke krigsår og ledet samveldelandene. USA: Gikk aktivt inn i krigen etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 og bidro med enorm industriell kapasitet. Sovjetunionen: Bar den absolutte hovedbyrden på landjorden i Europa og kjempet en brutal utmattelseskrig på østfronten. Kina og Frankrike: Ble også formelt regnet blant de store allierte, der Kina bandt opp enorme japanske styrker i Asia og Frankrike bidro gjennom motstandsbevegelsen og frie franske styrker.

Alliansens indre konflikter og De tre store

Selv om De tre store samarbeidet militært, var forholdet preget av dype ideologiske skillelinjer. Stalin presset stadig på for at USA og Storbritannia skulle åpne en ny front i Vest-Europa for å avlaste de sovjetiske styrkene. Denne vestlige fronten kom ikke før under D-dagen i juni 1944. Dette skapte en langvarig følelse i Moskva av at de vestallierte lot sovjetiske soldater ta den hardeste støyten alene.

Krigens harde realitet vises tydelig i tapstallene. Sovjetunionen mistet rundt 27 millioner innbyggere i løpet av krigsårene, noe som utgjorde omtrent 14 prosent av den totale befolkningen i landet. Til sammenligning mistet Storbritannia og USA under en halv million innbyggere hver. Disse tallene illustrerer hvorfor østfronten var så avgjørende for de alliertes seier.

Under Teheran-konferansen i 1943 og Jalta-konferansen i 1945 møttes lederne ansikt til ansikt for å planlegge avslutningen på krigen og oppdelingen av etterkrigs-Europa. Alliansen holdt sammen til Tyskland kapitulerte i mai 1945 og Japan overga seg i august samme år, men sprekkene var allerede i ferd med å bli til dype avgrunner.

Sammenligning av De tre store allierte

USA

- Kapitalistisk demokrati

- Global flåte, strategisk bombing og massiv materiell støtte til andre allierte

- Isolert fra direkte invasjon av fastlandet på grunn av Atlanterhavet og Stillehavet

Storbritannia

- Konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati

- Sjøkrig, luftforsvar og mobilisering av det britiske imperiet

- Utsatt for konstante luftangrep, men beskyttet mot bakkeinvasjon av Den engelske kanal

Sovjetunionen

- Kommunistisk ettpartistat

- Massiv og brutal landkrigføring langs en enorm østfront

- Direkte invadert med enorme ødeleggelser av kjerneområder og storbyer

Lend-Lease-hjelpen: Praktisk samarbeid over ideologiske grenser

En ung sovjetisk logistikker ved navn Mikhail sto i 1942 på jernbanestasjonen i Murmansk. Han tok imot amerikanske togvogner fulle av hermetikk, lastebiler og råvarer levert via farefulle arktiske konvoier.

De britiske og amerikanske sjøfolkene risikerte livet i det iskalde havet for å bringe forsyninger frem, samtidig som sovjetiske myndigheter i starten nektet å slippe allierte observatører inn i landet på grunn av dyp spionfrykt.

Mikhail og kollegene skjønte raskt at uten de tusenvis av amerikanske Studebaker-lastebilene ville den røde hær mistet evnen til å flytte artilleri og forsyninger raskt nok til å slå tilbake de tyske offensivene.

Dette logistiske samarbeidet bidro til å holde den sovjetiske krigsmaskinen i gang i de tøffeste månedene, til tross for at offiserene på begge sider knapt turte å veksle et vennlig ord uten overvåkning.