Har noen gått Mount Everest uten oksygen?

Mount Everest uten oksygen: Hvem var først?

Flere kjente fjellklatrere har nådd toppen av verdens høyeste fjell uten å bruke flasker med ekstra oksygen. Dette krevde ekstrem fysisk utholdenhet og grundig akklimatisering, noe som endret synet på hva som er mulig innen moderne fjellsport og ga svar på om har noen gått mount everest uten oksygen.

Er det egentlig mulig å klatre Mount Everest uten kunstig oksygen?

Ja, det er fullt mulig å bestige Mount Everest uten kunstig oksygen, selv om det kan være forbundet med ekstrem helsefare. Svaret på dette spørsmålet avhenger i stor grad av fysiologiske tilpasninger, ekstrem viljestyrke og flaks med været. Før slutten av syttitallet var den rådende oppfatningen blant medisinske eksperter at menneskekroppen rett og slett ville kollapse av oksygenmangel i en slik høyde.

Klatring i den såkalte dødssonen over 8.000 meter presser menneskekroppen til det absolutte ytterpunktet. Luften her oppe inneholder riktignok de samme 21 prosentene med oksygen som ved havnivå, men det atmosfæriske trykket er så lavt at luftmolekylene er ekstremt spredt. For hvert åndedrag du tar på toppen av verden, får lungene dine i praksis bare i seg en tredjedel av den oksygenmengden de er vant til. For å kompensere for dette må uassisterte klatrere hyperventilere i et voldsomt tempo - ofte kreves det opptil 15 hurtige pust for hvert eneste lille skritt som tas på toppstøtet.

Når du klatrer uten maske, opplever kroppen en tilstand av ekstrem hypoksi (oksygenmangel) og respiratorisk alkalose, der blodet blir uvanlig basisk på grunn av den intense utpustingen av karbondioksid. Vitenskapelige målinger utført på klatrere i denne høyden har registrert oksygenmetning i blodet helt nede i 54 prosent. Til sammenligning vil alt under 90 prosent utløse full alarm på et vanlig sykehus.

Å operere med så lave verdier krever en helt unik genetisk og fysisk forutsetning for akklimatisering. Likevel velger i dag over 98 prosent av alle som når toppen, å bruke flaskeoksygen for å minimere risikoen for frostskader, hjerneødem og dødsfall.

Historien bak de første oksygenfrie bragdene på Everest

Den historiske barrieren ble brutt den 8. mai 1978, da italienske reinhold messner mount everest oksygen og østerrikske Peter Habeler sto på toppen uten medbrakt oksygen. Bragden rystet både klatremiljøet og den medisinske verdenen, som i tiår hadde advart om at et slikt forsøk ville føre til permanent hjerneskade eller øyeblikkelig død. Messner beskrev senere opplevelsen som om han ikke lenger tilhørte seg selv eller sitt eget syn, men bare var en enslig, gispende lunge som svevde over tåken og toppene.

To år senere, i august 1980, flyttet Reinhold Messner grensene enda et hakk da han gjennomførte den aller første solobestigningen av Mount Everest - igjen helt uten ekstra oksygen. Han klatret under monsunsesongen, helt alene og uten etablert rute eller støtte fra sherpaer. Dette står fortsatt som en av de største og mest rendyrkede prestasjonene i alpin historie. Siden den gang har en liten, eksklusiv gruppe eliteklatrere fulgt i deres fotspor, selv om det har blitt stadig sjeldnere i takt med den massive kommersialiseringen av fjellet, som viser mount everest uten oksygen historie på sitt beste.

Hvor mange har faktisk klart det, og hvem er de?

Selv om over 5.000 forskjellige mennesker har stått på toppen av Mount Everest, er listen over dem som har klart det uten kunstig oksygen ekstremt kort. Det er anslått at kun rundt 220 klatrere har fullført denne bragden i fjellets historie. Dette utgjør under 2 prosent av det totale antallet vellykkede bestigninger. De aller fleste som gjør forsøket i dag, er enten profesjonelle fjellførere eller lokale sherpaer med enestående genetiske forutsetninger for høyde, og mange lurer på hvem besteg everest uten oksygen gjennom tidene.

Blant disse skiller den nepalske klatrelegenden Ang Rita Sherpa seg ut. Han har klatret Mount Everest hele ti ganger uten bruk av kunstig oksygen mellom 1983 og 1996, en prestasjon som ga ham kallenavnet - Snøleoparden. Når det gjelder kvinnelige klatrere, ble japanske Junko Tabei den første kvinnen på toppen i 1975, men hun brukte supplerende oksygen underveis.

Den absolutte eliten av klatrere ser i dag på det å klatre everest uten ekstra oksygen som den eneste ekte måten å bestige fjellet på, og insisterer på at man bør gjøre det på fjellets egne premisser - med den luften som er tilgjengelig.

Å klatre med versus uten kunstig oksygen

Med kunstig oksygen (Standard kommersiell stil)

Oksygentilførselen simulerer en høyde som er rundt 1.000 til 1.500 meter lavere enn den faktiske posisjonen

Svært høy for godt akklimatiserte klatrere, da over 98 prosent av alle suksessfulle bestigninger i dag bruker dette

Krevende logistikk som krever at tunge flasker (2,5 til 7 kg per stykk) må bæres opp til de øverste leirene på forhånd

Betydelig lavere risiko under nedstigningen, med en estimert dødsrate på rundt 3 prosent blant dem som når toppen

Uten kunstig oksygen (Alpin purisme)

Konstant, brutal utmattelse der kroppen i praksis sakte dør, og hvert skritt krever enorm pustekapasitet

Ekstremt lav, og andelen uassisterte klatrere har sunket til under 1 prosent av de årlige toppstøtene i nyere tid

Lettere opppakning under selve støtet, men klatreren er ekstremt sårbar for væromslag og uforutsette forsinkelser

Dramatisk forhøyet; statistikk viser at dødsraten under nedstigning stiger til over 8 prosent for denne gruppen

Arilds tøffe lærdom i dødssonen: Kampen mot egne ambisjoner

Arild, en erfaren 38 år gammel klatrer fra Tromsø, dro til Himalaya med et mål om å bli en av de få nordmennene som klatret Everest uten kunstig oksygen. Han følte seg i sitt livs form etter måneder med hardtrening i de norske fjellene.

Ved Camp 4 på 7.900 meter nektet han å ta imot oksygenmasken fra guiden sin, overbevist om at viljestyrken alene var nok. Første forsøk endte i katastrofe da han etter få timer mistet koordinasjonen, begynte å snakke usammenhengende og holdt på å sovne i snøen.

Guiden hans tvang ham ned igjen til Camp 3. Der innså Arild at han hadde undervurdert dødssonen, og at fjellet ikke bryr seg om stolthet. Han innså at uassistert klatring krever en helt annen grad av tålmodighet og marginer enn han hadde planlagt for.

Etter to dagers hvile valgte han å gjøre et nytt forsøk - denne gangen med oksygenflaske. Han nådde toppen i god behold og lærte at det å overleve og komme seg trygt hjem til familien alltid må trumfe alle personlige prestisjekrav.