Hva er den mest populære sporten i Kina?

Mest populære sport i Kina: Basketball vs Fotball

Å forstå hvilke idretter som dominerer i dag gir viktig innsikt i moderne kinesisk kultur. Mest populære sport i Kina skaper fellesskap og endrer nasjonale vaner. Les videre for å lære hvilke idretter som engasjerer flest mennesker i hverdagen og hvorfor store lagidretter nå tar over en stadig større del av mediebildet.

Hva er den mest populære sporten i Kina?

Når man snakker om kinesisk idrett, må man umiddelbart skille mellom hva folk faktisk spiller i hverdagen, og hva de velger å se på TV. Bordtennis er den ubestridte mesteren når det gjelder fysisk deltakelse. Men når det gjelder lidenskapelige fans og TV-titting, dominerer basketball og fotball fullstendig.

Det er en veldig vanlig misforståelse at den kinesiske befolkningen utelukkende bryr seg om bordtennis. I virkeligheten har internasjonale lagidretter tatt over store deler av mediebildet de siste par tiårene. Ikke la deg lure. Den nasjonale basketligaen (CBA) har trukket rundt 150-200 millioner seere under finalene i tidligere sesonger - et tall som overgår mange av de største idrettsarrangementene i Vesten. ^[1]

Da jeg først forsøkte å sette meg inn i asiatisk sportskultur, trodde jeg oppriktig at ping-pong-bord var det eneste som samlet folk i parkene. Jeg tok feil. Overalt hvor jeg gikk, så jeg stappfulle basketballbaner og ungdommer i NBA-drakter. Det tok meg faktisk flere uker å forstå at den moderne kinesiske sportsinteressen er mye mer dynamisk enn de gamle stereotypiene antyder. Men det er én overraskende faktor som nesten alle utenfor Kina overser når de snakker om populære idretter i Kina - jeg skal forklare dette nærmere i seksjonen om nasjonal identitet lenger ned.

Bordtennis: Den ubestridte nasjonalsporten

Bordtennis har anslagsvis over 300 millioner aktive spillere over hele landet.^[2] Dette enorme volumet gjør det til den desidert mest spilte sport i Kina rent fysisk. Helt utrolig. Landet har hatt en nesten total dominans i internasjonale mesterskap i flere tiår, noe som naturligvis bygger en enorm nasjonal stolthet.

La oss være ærlige - denne voldsomme populariteten handler ikke bare om regjeringens satsing, slik mange liker å påstå. Det handler minst like mye om ren tilgjengelighet. Sporten krever minimalt med plass og utstyret er ganske billig (vel, i hvert fall på amatørnivå), noe som var helt avgjørende i landets tidligere og strammere økonomiske faser.

Jeg forsøkte selv å organisere en uformell bordtennisturnering for internasjonale og lokale studenter for noen år siden. Resultatet var forutsigbart. De lokale studentene dukket opp med sine egne spesialtilpassede racketer og utklasset oss totalt før vi i det hele tatt hadde fått varmet opp. Det lærte meg at amatørnivået der borte ofte tilsvarer konkurransenivået i mange andre land.

Hvorfor basketball og fotball dominerer skjermene

Når kvelden faller på og TV-en slås på, endres landskapet drastisk. Basketball er den absolutte favorittidretten for omtrent 22% av befolkningen, tett fulgt av fotball på 21%. ^[3] Det er fakta. Disse to idrettene skaper en felles plattform for sosialt samvær som få andre aktiviteter kan matche.

Den faktiske seerutviklingen - og jeg har observert disse trendene tett de siste årene mens jeg jobbet med internasjonale medieprosjekter - indikerer at den eksplosive veksten til basketball i Kina hovedsakelig kan spores tilbake til internasjonale stjerner på tidlig 2000-tall, noe som skapte en uventet bro mellom vestlig underholdningskultur og lokal interesse, selv om eldre generasjoner fortsatt sverger til de klassiske olympiske disiplinene.

Sjelden har vel en enkelt sportslig bevegelse forandret en hel nasjons kveldsrutiner like raskt. Enkelt og greit. Fotball alene, inkludert europeiske turneringer som Premier League, trekker hundrevis av millioner seere årlig. ^[4]

Den glemte faktoren: Nasjonal identitet og global status

Her er den overraskende faktoren jeg nevnte tidligere: Kinesiske seere og utøvere tiltrekkes i dag ikke bare av selve sporten, men av muligheten for internasjonal anerkjennelse. Mens bordtennis gir en garantert, men forventet suksess, representerer lagidretter som basketball og fotball den ultimate globale scenen.

Å lykkes her betyr rett og slett mer på verdensbasis. Tenk litt på det. Hver gang et kinesisk lag underpresterer i store globale fotballturneringer, utløser det massive diskusjoner på sosiale medier. Det viser at sport for lengst har blitt en forlengelse av nasjonale ambisjoner på en global arena.

Tradisjon og mosjon: Badminton og Wushu

Man kan ikke diskutere kinesisk idrett uten å nevne badminton. Omtrent som bordtennis er det en ekstremt utbredt folkesport som spilles i parker, haller og bakgårder over hele landet. Kinesiske utøvere dominerer verdensrankingen, og sporten har en solid plass i skolesystemet.

Samtidig lever den tradisjonelle kampsporten Wushu videre. I dag fungerer det ofte mer som en form for fysisk og mental disiplinbygging for ungdom, snarere enn en gigantisk tilskuersport. Det knytter moderne trening til eldgammel filosofi. Slik er det.

Sammenligning av Kinas største idretter

Bordtennis (Kulturell stolthet)

• Nesten total. Landet vinner de aller fleste internasjonale mesterskap.
• Moderat til høy under OL og VM, ellers mer ansett som en hverdagsaktivitet.
• Ekstremt høy. Over 300 millioner aktive spillere i alle aldersgrupper.

Basketball (Mest populær generelt)

• Varierende. Sterk posisjon i Asia, men sliter ofte mot de aller beste vestlige landslagene.
• Massiv. Både NBA og nasjonale ligaer (CBA) dominerer sportsnyhetene fullstendig.
• Svært høy, spesielt blant ungdom og unge voksne i urbane strøk.

Fotball

• Lav. Sliter historisk sett med å hevde seg i verdensmesterskap for herrer.
• Enorm. Europeiske ligaer samler millioner av dedikerte fans hver helg.
• Middels. Voksende infrastruktur, men mangler fortsatt den samme uformelle gatekulturen som basketball har.

Weis vei inn i basketmiljøet i Shanghai

Wei, en 24 år gammel student i Shanghai, ønsket å bli en del av et lokalt basketballag for å bygge et nettverk i en ny by. Han forventet at det ville være enkelt å finne en plass på en av de mange offentlige banene nede ved elven.

Det første forsøket var en komplett katastrofe. Banene var overfylte allerede klokken sju om morgenen, og han ble stadig skubbet vekk av eldre, mye mer samspilte lag. Etter to uker var han skikkelig frustrert og vurderte å gi opp hele prosjektet for å spille alene.

Han innså etter hvert at de faste lagene organiserte seg utelukkende via lukkede WeChat-grupper sent på kvelden. Han endret strategien totalt, oppsøkte laglederen personlig etter en kamp, og tilbød seg å hjelpe til med det praktiske rundt organiseringen.

Etter tre måneder spilte han fast tre dager i uken. Han forbedret kondisjonen kraftig, gikk ned tre kilo, og bygde et solid sosialt nettverk, noe som viste ham at evnen til sosial tilpasning og tålmodighet ofte trumfer rent talent på de tøffe gatebanene.