Hva betyr verifiseres?

Hva betyr egentlig "verifiseres"? Det spørsmålet, det har jeg tenkt på mange ganger. For meg, ja, det føles som en skikkelig skattejakt, en jakt på den glimrende, gylne sannheten! Som å grave i støvete arkiver, eller å skrelle lag på lag av løgner for å nå frem til kjernen av en sak. Husker du den gangen jeg prøvde å finne ut om den gamle familiemyten om oldefar som kjempet mot bjørn var sann? Mannen, det var et maraton! Arkiv etter arkiv, brev etter brev, før jeg endelig snublet over en lokal avisartikkel som bekreftet historien... Nesten! Det viste seg at det var en ganske stor hund, ikke en bjørn. Men fortsatt, en seier!

Å verifisere, det er å finne de der konkrete bevisene, vet du? De håndfaste tingene som sier "ja, dette er sant". Det er en helt spesiell følelse å finne dem, en slags... "aha"-opplevelse! En lettelse, en intellektuell orgasme, om du vil. Men… er det alltid sånn? Finner man hele sannheten? Nei, det tror jeg ikke. Det er liksom aldri helt svart hvitt, eller? Noen ganger føles det som om sannheten er en glidende skala, eller en illusjon, avhengig av hvem som ser på den og hvor de står.

Jeg leste en gang – jeg husker ikke hvor, det var for lenge siden – at det er en statistisk sannsynlighet for at ... åh, jeg husker ikke tallet nå, men det var noe med hvor mange kilder man må sjekke før man kan si noe med rimelig sikkerhet. Men uansett, poenget er: det er alltid en liten tvil, en liten nagende følelse av at det kunne være noe mer. Og det er jo nettopp det som gjør det så spennende, ikke sant? Det evige søket, den konstante jakten på bekreftelse. Frustrerende ja, men også så utrolig spennende.