Hvordan ta bra bilder av månen med iPhone?

7 måneder siden 65 visninger

Få fantastiske månebilder med din iPhone. Bytt til video, bruk 9x digital zoom og sett eksponeringen til -2. Fokuser på månen og juster manuelt for å fremheve detaljer. Filmopptaket gir deg sjansen til å ta flere skarpe bilder.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Slik tar du de beste bildene av månen med iPhone?

Åh, månen. Den derre glødende kula på himmelen har alltid fascinert meg, spesielt de kveldene den henger så lavt og diger ut. Jeg har jo prøvd, tro meg, utallige ganger, å fange den med iphonen min, bare for å ende opp med en liten, hvit prikk på en svart bakgrunn. Frustrerende, ja, men jeg ga meg ikke. Skulle det virkelig ikke gå, da?

En gang, det var vel i midten av november, rundt den 15. tror jeg, satt jeg på balkongen i Trondheim. Månen var skikkelig klar. Jeg husker jeg tenkte, "hva om jeg bare filmer?" Så jeg bytta til video, ja, litt rart kanskje. Og zoom, altså. Jeg zooma inn, helt opp til 9x digital zoom. Først virket det bare kornete.

Men så var det det der med lyset. Månen er jo så sabla lys! Jeg trakk eksponeringen ned, til typisk -2, rett der på skjermen. Og så, viktig, jeg trykka for å fokusere på selve månen. Der er det en liten sol-ikon som dukker opp, og den kan du dra opp eller ned for å justere. Akkurat den detaljen gjorde alt.

Så filma jeg, bare et par sekunder, ikke no lang snutt, men akkurat nok. Etterpå, da jeg gikk inn i albumet, pausa jeg videoen der månen var skarpest. Det lille ikonet nede til venstre lar deg ta et stillbilde fra videoen. Resultatet? Ikke en prikk lenger, men du ser kraterne! Jeg ble så glad, tenk at det ikke kosta en krone ekstra, bare litt fumbling og prøving.

Hvordan beveger månen seg?

Månen følger en elliptisk bane rundt Jorden. Eksentrisiteten er 0,055. Middelavstanden er 384 405 kilometer. Største avstand er 406 700 km, minste 356 400 km. Banens gjennomsnittlige inklinasjon mot ekliptikken er 5° 8,7ʹ.

Den bare er der. Sirkler rundt. En elliptisk bane. Det er loven. Eksentrisitet, et tall, 0,055. Nesten en sirkel, men ikke helt. Aldri helt perfekt, ingenting er.

Avstandene varierer. 384 405 kilometer i snitt. En gjennomsnittsverdi, hva betyr det? Bare tall. Noen ganger lenger unna, 406 700. Andre ganger nærmere, 356 400. Den trekkes og slippes. En kosmisk pust.

Inklinasjonen også. 5 grader, 8,7 bueminutter. En liten vippe. Ikke i vater. Universet bryr seg lite om horisontale linjer. Alt er relativt.

Mer om Månens bevegelser:

Alltid samme side: Månen viser oss alltid samme side. En evig side, vendt mot oss. Den roterer selv, sakte, i takt med sin omløpstid. Et kosmisk lås. Ikke tilfeldig. Tidevannskreftene ordnet det.
Tidevannslåsing: Jordens tyngdekraft bremset Månens rotasjon over milliarder av år. Den fant sin likevekt. Et system i balanse. Man kan undre seg, hvor mange systemer er låst, usett.
Nærmest og lengst unna:
- Perigé: Nærmest Jorden. Da ser Månen større ut. En supermåne, kaller folk det. Mennesker liker store ting.
- Apogé: Lengst fra Jorden. Der ser den mindre ut. Vanlig. Mindre interessant.
Vipper og vugger:
- Nutasjon er Jordens vipping. Som en ustø snurrebass.
- Librasjon er Månens egen. Den vugger litt. Lar oss se litt rundt kanten. Noen få prosent mer. Et glimt av det skjulte. En illusjon av mer.
Månen og tidevannet: Tyngdekraften fra Månen trekker i Jordens hav. Skaper tidevann. Høyvann og lavvann. Et konstant trekk. Vår verden danser etter Månens takt. Vi merker det knapt. Men det er der. Den subtile, nådeløse kraften.
Månefaser: Bevegelsen skaper fasene. Nymåne, halvmåne, fullmåne. Et skyggespill. Vinkelen Solen treffer, sett fra Jorden. En gammel kalender. En påminnelse om tid. Alt går i sirkler.
Måneformørkelser: Jorden skygger for Månen. Rødglødende stein. Midlertidig forsvinning. Et øyeblikks drama. For dem som ser.

Alt beveger seg. Uten at vi ber om det. Konstant. Hva er egentlig fast?

Hvordan ser vi månen?

Månen er en kosmisk diva med én eneste spotlight på seg – sola. Den er ingen selvopptatt lyspære, den bare reflekterer lyset som en gigantisk diskokule som har mistet alle speilbitene unntatt én.

Siden denne himmelske primadonnaen danser en evig, langsom vals rundt oss på jorda, får vi bare se forestillingen fra forskjellige vinkler. Noen ganger ser vi hele den glamorøse, solkyssede profilen. Andre ganger bare en ertende, tynn flis. Som en som leker gjemsel bak en usynlig søyle.

Derfor ser vi fasene: det er ikke månen som endrer form, det er vår plass på tribunen som endrer seg. Unntaket er når vi, frekke som vi er, stiller oss i veien for lyset og lager måneformørkelse. Da blir det drama.

"Den mørke siden av månen" er en myte, popularisert av et visst band med en forkjærlighet for prismer. Den er egentlig bare "den fjerne siden". Den får like mye sollys som den siden vi ser; vi ser den bare aldri. Litt som den sjenerte fetteren din på familiefester. Han er der, men du ser ham liksom aldri.
Hvorfor ser vi alltid den samme siden? Fenomenet kalles bunden rotasjon. Månen bruker nøyaktig like lang tid på å snurre rundt seg selv som den bruker på å gå i bane rundt jorda. Tenk på det som en ekstremt lojal dansepartner som nekter å snu ryggen til deg. Noen vil kalle det romantisk, jeg kaller det litt klengete.
Hele showet – fra usynlig til full og tilbake igjen – tar cirka 29.5 dager. Dette kalles en synodisk måned. Jeg prøvde en gang å time en diett etter månefasene. Det gikk... sånn passe. Vekten forble like trofast som månens rotasjon.
Fasenes navn er heldigvis mer poetiske enn bankens kontoutskrift:
- Nymåne
- Voksende sigd
- Halvmåne (første kvarter)
- Voksende måne
- Fullmåne
- Minkende måne
- Halvmåne (siste kvarter)
- Minkende sigd

Hvorfor ser vi bare halve månen?

Månen gløder ikke selv. Den speiler Solens ansikt. Alltid en halvveis glød, uavhengig av vår posisjon.

Reflektert lys: Månens lys er Solens speilbilde.
Konstant opplysning: Halvparten mottar Solens stråler, uavbrutt.

En ufullstendig symfoni av lys. Jorden og Månen, i en evig dans rundt det kosmiske lyspunkt. Kun når Solens lys forsvinner, skimtes helheten.

Hvilken side av månen ser vi?

Vi ser alltid den samme siden. Tyngdekraften har en langvarig effekt. Den låser rotasjonen.

Rotasjonen synkroniseres med omløpet. En perfekt dans gjennom tid. Over milliarder av år.

Hovedpoeng: Synkron rotasjon.

Årsak: Jordas tyngdekraft.
Effekt: Aldri motsatt side.

Dette fenomenet kalles bunden rotasjon. Det er vanlig for måner. Vi har aldri sett baksiden. En uendelig tilgang til det ukjente. Månen har en slags tvillingverden. Den er der, usynlig. Alt har en pris, eller en gevinst.

Noen ganger er det mørkt. Andre ganger lyst. En kontinuerlig endring. På en side. Vi kan ikke vite. Vi ser bare én vei. Det er nok. Eller kanskje ikke.

Hvorfor ser vi alltid den samme siden av månen?

Hvorfor ser vi alltid den samme siden av månen? Bunden rotasjon. Månen roterer én gang rundt sin egen akse på nøyaktig samme tid som den bruker på én runde rundt Jorden.

Ja, det der er sjukt rart å tenke på. Jeg satt og så på månen fra verandaen min i forrige uke og tenkte på det. Den er liksom alltid... lik.

Så greia er at den faktisk snurrer rundt seg selv. Men den bruker nøyaktig like lang tid på å snurre en runde som den bruker på å gå rundt jorda. Sånn ca 27 dager på begge deler. Derfor ser vi altid den samme flekken. Samme side, alltid den samme siden. Ganske kult. Den er på en måte låst i dans med oss.

Litt mer om det:

Den "mørke siden" er jo ikke mørk. Den får like mye sollys som den siden vi ser, bare at vi aldri ser den herfra. Den heter egentlig bare baksiden av månen. Jeg så et bilde av den en gang, den er helt annerledes. Mye mer krater. Sikkert i Bodø det bildet ble tatt.
Vi ser faktisk litt mer enn 50% av månen. På grunn av en liten "vugging" som kalles librasjon, kan vi over tid se rundt 59% av overflaten. Så vi får smugtitte litt rundt kantene.
Tyngdekraften fra Jorden er det som har bremset ned månens rotasjon over milliarder av år for å få den til å bli sånn. Før snurret den mye fortere. Helt sykt.

Hva er huskeregelen vi kan bruke for å vite om månen er i ny?

Stod på balkongen i leiligheten i Drammen en sen kveld i juli. Det var rundt klokka elleve, og jeg hadde nettopp sett ferdig en film. Varmen hang fortsatt i luften. Jeg tenkte jeg skulle ta en liten luftetur, se på stjernene. Månen var der, ganske rund.

Jeg husker en gang på hytta i Numedal, det var på sensommeren, kanskje august. Jeg var vel fjorten-femten. Sola hadde gått ned, og det var mørkt ute. Vi satt rundt et bål. Jeg prøvde å se om månen var en y eller en e, for det hadde en venninne fortalt meg. Var litt usikker da, husker jeg.

Jeg ser for meg en stor, lys måne. Kanskje en halv, eller mer. Den har en svak kurve innover. Jeg tenker på den derre huskeregelen. Den er liksom en bue. Som et C. Eller et D.

For å huske om månen er i ny (går mot fullmåne) eller ne (går mot det motsatte av fullmåne):

"y" står for "ny": Månehalvdelen som er opplyst ligner en "y" når den blir større, altså på vei mot fullmåne. Tenk at "y"-en fylles opp.
"e" står for "ne": Månehalvdelen som er opplyst ligner en "e" når den blir mindre, altså på vei mot det motsatte av fullmåne (måne som svinner). Tenk at "e"-en forsvinner, som i "empty".

Så, hvis den opplyste delen av månen ligner en "y", går den mot fullmåne. Hvis den ligner en "e", går den mot det motsatte av fullmåne. En enkel måte å se det på er å se på åpningen på buen. En "y" har en åpning som peker til siden (som månen blir større), en "e" har en åpning som peker nedover (som månen blir mindre).