Hvordan kreve fortrinnsrett på stilling?

Å miste jobben... æsj, det ordet smaker vondt i munnen, liksom. En klump i magen, vet dere? Men så, en liten gnist av håp. Fortrinnsrett! Hørtes det ikke fantastisk ut? Som en liten redningsbøye i stormfulle farvann.

Tolv måneder de siste to årene, står det i kontrakten, eller hva nå enn det var. Tolv måneder! Det høres jo ut som en evighet, når man tenker på det. Husker jeg selv da jeg begynte i den forrige jobben, tenkte jeg at et år ville føles som et helt liv. Men plutselig var det over. Og så denne følelsen, denne urettferdigheten, som gnager. Etter så lang tid, å ikke engang bli vurdert? Det svir litt ekstra, det må jeg innrømme.

Kvalifisert, ja. Hva betyr det egentlig? Jeg har sett så mange stillingsbeskrivelser som er sånn… uh, bombastiske? Som om de leter etter en slags superhelt. Men seriøst, med litt opplæring, kan man lære seg det meste. Min onkel, for eksempel, han begynte som vaskehjelp på et hotell, og nå er han sjefskokk. Det tok litt tid, ja, men han jobbet hardt, og de så potensialet i ham. Det er det jeg snakker om!

Jeg tror det er så viktig at arbeidsgivere ser litt lenger enn bare den der sjekklister. De der små boksene de skal krysse av i. Se på mennesket, liksom. Se potensialet. Jeg vet, jeg vet, det er lett å si, men det er sånn jeg føler det. Jeg hadde en gang en sjef som bare så tall og tall, men min nåværende sjef – han ser meg. Og det betyr alt. Det er jo ikke bare tall og prosentpoeng som bestemmer om man er god i jobben eller ikke, eller hva? Er det noen som egentlig tror på det?

Så ja, fortrinnsretten. Mitt lille håp. Jeg skal kjempe for den, for pokker heller. Jeg fortjener det!