Hvorfor tar han ikke initiativ?

Åh, den følelsen… "Hvorfor tar han ikke initiativ?" Den gnager jo, ikke sant? Jeg har vært der selv, så mange ganger. Man sitter der og lurer, og hjernen går på høygir. Hva er det jeg gjør galt? Er det meg? Er han bare… ikke interessert? Uff, det stikker litt i magen bare å tenke på det.

Jeg husker en gang jeg var helt betatt av en fyr. Han var sååå kjekk! Og vi hadde det jo så gøy sammen… når vi først var sammen. Men det var alltid jeg som måtte sende den første meldingen. Jeg som måtte foreslå hva vi skulle gjøre. Det var som å dra en seig, tung sekk oppover en bratt bakke. Husker jeg tenkte, kanskje han bare er sjenert? Eller travel? Kanskje han venter på et "tegn"? (Hvilket tegn?! Jeg hadde jo praktisk talt viftet med et neon-skilt!).

Sannheten er, og dette er hardt å svelge noen ganger, at det ofte ikke handler om oss. Kanskje han har mye som skjer i livet sitt. Kanskje han rett og slett ikke er klar for et forhold. Eller, og dette er vel det som svir mest, kanskje han bare ikke er så interessert. Det er ikke noe gøy å innse, men tenk på det sånn: Fortjener du ikke noen som er like ivrig som deg? Noen som gleder seg til å høre fra deg, som tar initiativ til å planlegge ting? Jeg leste et sted, husker ikke hvor, at noe sånt som 70% av kommunikasjonen er ikke-verbal. Jeg vet ikke om det stemmer, men det føles sant. Man merker jo når noen virkelig er engasjert.

Så, hvis du føler at du drar hele lasset, hvis du er den som alltid må ta initiativ… kanskje det er på tide å spørre seg selv: Er dette verdt det? Gir dette forholdet meg den energien og gleden jeg fortjener? Hvis svaret er nei, vel… da vet du kanskje innerst inne hva du må gjøre. Det er ikke lett, men noen ganger må man bare videre. Og tro meg, det finnes noen der ute som vil møte deg på halvveien. Mer enn halvveien, til og med!