Er Trønderbanen elektrifisert?

Er trønderbanen elektrifisert? 35 km med null utslipp

Spørsmålet er trønderbanen elektrifisert engasjerer reisende på jakt etter en moderne reisehverdag. Overgangen fra den gamle dieselalderen representerer et enormt løft for infrastrukturen i hele regionen. Utviklingen sikrer passasjerene en langt mer behagelig tur med forbedret opplevelse på perrongen. Les videre for detaljer om prosjektets faktiske omfang.

Er Trønderbanen elektrifisert?

Spørsmålet om hvorvidt er trønderbanen elektrifisert er aktuelt for mange pendlere. Gjennom de senere årenes oppgraderinger har banen gjennomgått en betydelig modernisering, hvor målet har vært å fase ut gammel dieselteknologi til fordel for mer bærekraftige løsninger.

Men de siste par årene har situasjonen på skinnene endret seg drastisk. Investeringen i det pågående prosjektet har en ramme på rundt 2,4 milliarder kroner. ^[1] Dette er et enormt løft for infrastrukturen i regionen. Det betyr at den gamle dieselalderen gradvis fases ut, selv om vi fortsatt befinner oss i en overgangsfase. Folk tror gjerne at slike teknologiske skifter skjer over natten over hele linjen. Slik er det ikke.

Historisk kontekst og hvorfor utbyggingen lot vente på seg

Sjelden har et infrastrukturprosjekt vært mer debattert lokalt. I mange tiår ble jernbanen i Trøndelag nesten ansett som en tapt sak i kampen om statlige midler. Man flikket på gamle skinner og holdt liv i utdaterte dieseltog fra forrige århundre, mens moderne eltog dominerte på Østlandet. Det føltes ofte som om regionen var glemt av de sentrale beslutningstakerne.

Mange trodde at den eneste løsningen var å skrape alt og bygge nytt dobbeltspor fra bunnen av. Heldigvis snudde denne fastlåste tankegangen. Ved å innføre en pragmatisk, trinnvis oppgradering - først nye tog, deretter delvis strøm, og til slutt nye kryssingsspor - fikk man mye raskere resultater. For å være helt ærlig, er denne tilnærmingen det eneste som faktisk fungerer effektivt i et land med så utfordrende topografi. Man bygger stein for stein.

Teknologien: Et kompromiss som faktisk fungerer

De fleste antar at en jernbane enten er hundre prosent elektrisk eller utelukkende drevet av fossil diesel. Det er satt i drift 14 nye bimodale togsett på strekningen.^[3] Disse togene - og dette er fascinerende - bytter helt sømløst mellom elektrisitet fra kontaktledningen og interne dieselmotorer mens de er i fart. Strålende ingeniørkunst. Dette illustrerer godt status elektrifisering trønderbanen i dag.

Første gang jeg prøvde å forstå denne hybridløsningen i praksis, gjorde jeg alle tenkelige feil i mine antakelser. Jeg satt på toget og forventet et hardt rykk eller en lang pause da vi krysset grensen for strømnettet. Det skjedde ikke. Lyden endret seg marginalt, men farten forble nøyaktig den samme. Det tok meg flere turer før jeg i det hele tatt skjønte hvor overgangen fant sted. Frustrerende i starten for en nysgjerrig observatør, men utrolig behagelig for en vanlig passasjer.

Status for strekningene i Trøndelag

For å forstå helhetsbildet, må vi dele opp rutenettet geografisk. Elektrifisering Trønderbanen omfatter til sammen 120 kilometer med jernbane i regionen.^[2] Dette tallet inkluderer de viktigste knutepunktene, men det dekker absolutt ikke alt. Deler av nettet er ferdig, mens andre deler må vente på neste runde med finansiering.

Trondheim til Stjørdal - Den grønne korridoren

Strekningen mellom Trondheim og Stjørdal utgjør omtrent 35 kilometer.^[4] Her er kontaktledningsanlegget endelig på plass, og togene suger energi direkte fra det overliggende nettet. Resultatet er null lokale utslipp og en dramatisk reduksjon i støy for alle de som bor langs sporet. La oss være ærlige: du merker virkelig forskjellen når du står og venter på perrongen. Før måtte du rope for å snakke med sidemannen når toget ankom. Nå glir det nesten lydløst inn på stasjonen. Dette gjør reise med trønderbanen mer komfortabel enn tidligere. Så enkelt er det.

Stjørdal til Steinkjer - Dieselens siste skanse

Nordover fra Stjørdal, mot Levanger, Verdal og Steinkjer, er strekningen foreløpig ikke utstyrt med kontaktledning. Her benytter de bimodale togene seg av sine dieselmotorer for å opprettholde forbindelsen, samtidig som planleggingen for videre oppgraderinger av infrastrukturen fortsetter.

Fremtidsplaner og den egentlige flaskehalsen

Her er den kontraintuitive detaljen jeg nevnte tidligere: full elektrifisering gir faktisk ikke automatisk flere togavganger. Konvensjonell visdom tilsier at raskere, moderne eltog løser alle problemer med trengsel og fulle perronger. Tvert imot. Problemet til Trønderbanen er at store deler av nettet består av et smalt enkeltspor. Hvis du sender inn flere elektriske tog på et enkeltspor uten steder hvor de trygt kan passere hverandre, skaper du bare en lengre kø. Vent litt. Det er akkurat dette uføret planleggerne nå prøver å unngå når de vurderer når er trønderbanen ferdig elektrifisert.

Den virkelige kampen fremover handler derfor ikke utelukkende om kobbertråder i luften. Den handler vel så mye om pukk, sviller og nye kryssingsspor i terrenget. Det bygges ut lengre møteplasser på strategiske stasjoner slik at trege godstog kan vente mens persontogene suser forbi. I min erfaring som observatør av slike massive prosjekter, er det nettopp disse usynlige grepene nede i bakken som avgjør om du kommer tidsnok til jobben.

Sammenligning: Strøm vs. Diesel på Trønderbanen

Elektrisk drift (Trondheim - Stjørdal) (Anbefalt)

• Mye raskere oppstart fra stasjonene, noe som direkte bidrar til bedre punktlighet
• Absolutt ingen lokale utslipp under selve kjøringen
• Svært stillegående både inni kupeen og for naboer utenfor vognene

Dieseldrift (Stjørdal - Steinkjer)

• Krever ingen overhengende kontaktledning, noe som gjør togene fleksible på eldre, urørte spor
• Fossile utslipp er fremdeles til stede inntil videre utbygging av nettet er ferdig
• En tydelig og merkbar during fra dieselmotoren, spesielt kraftig under akselerasjon

Pendlerhverdagen til Jonas: Mellom to verdener

Jonas, en lærer som pendler daglig fra Levanger til Trondheim, slet med konstant hodepine på grunn av støy og vibrasjoner i de gamle dieseltogene. Han vurderte seriøst å kjøpe bil for å slippe unna jernbanen, selv om det utvilsomt ville bety mye kø og stress i hverdagen.

Da de nye bimodale togene endelig ble satt i drift, trodde han problemene var løst en gang for alle. Men på den første turen ble han dypt skuffet. Toget kjørte jo fortsatt på bråkete diesel fra Levanger! Han følte at hele oppgraderingen var et tomt løfte og begynte aktivt å sjekke priser på elbiler i stedet.

Da han passerte Stjørdal på vei sørover, skjedde det imidlertid en markant endring. Dieselmotoren slo seg automatisk av, vognen sluttet brått å vibrere, og turen ble nesten helt lydløs. Han forsto da at toget hadde koblet seg på strømnettet. Han begynte deretter å bruke dieselstrekningen til å høre på podkast, og den stille elektriske etappen til å konsentrere seg om å rette prøver.

Etter et drøyt halvår med den nye rutinen merket Jonas en enorm forskjell på livskvaliteten. Den behagelige og lydløse etappen inn mot Trondheim reduserte det daglige stresset betydelig, og han har nå definitivt slått fra seg tanken om å sitte bak rattet i morgenrushet.