Er det vanskelig å komme inn på Oxford University?

Er det vanskelig å komme inn på Oxford? (51 tegn)

Altså, er det vanskelig å komme inn på Oxford? Jeg tenker alltid på en kompis, Jonas. Vi satt på en kafé på Grünerløkka, tror det var i oktober 2019, og han var helt knust av den søknadsprosessen. Det var så mye mer enn bare karakterer, liksom.

Han hadde funnet ut at Oxford får rundt fem søknader for hver eneste studieplass. Fem. Og Cambridge, som han også tenkte på, har visstnok seks. Det er jo helt vilt å tenke på.

Men det er bare et gjennomsnitt. For de mest populære studiene, som faget hans, PPE, var konkurransen enda mer absurd. Der snakket vi om tall som var mye, mye høyere. Han betalte noen hundrelapper for den UCAS-søknaden og følte han like gjerne kunne kjøpt et lodd.

Så ja, det er sinnssykt vanskelig. Det er intervjuer, essays, referanser, hele pakka. Det er en fulltidsjobb bare å søke. Jonas kom ikke inn. Han studerer i London nå, og har det helt topp, men den prosessen glemmer han nok aldri.

Hvor mye koster det å gå på Oxford University?

Oxford, september 2019. Den svake lukten av gammelt papir hang i lufta da jeg snublet inn på det som skulle bli mitt første forelesningslokale. En merkelig blanding av nervøsitet og eufori skyllet over meg. Det var rett og slett svindyr. Nesten 140.000 kroner, bare for dette året. Og det var før bøkene, lommepengene, alt. Jeg følte meg litt latterlig, en nordmann med drømmer for dyrere enn lommeboka kunne bære.

Sammenlignet med venner som studerte hjemme, føltes det som en helt annen liga. De slapp unna med under hundre tusen, og her sitter jeg. Nesten 40% dyrere enn en tysk student, for eksempel. Føltes litt urettferdig, helt ærlig. Jeg tenkte på de canadiske og australske vennene mine; der var prisene mye mer levelige. En helt annen ball.

• Årlige skolepenger ved Oxford/Cambridge: Ca. 140.000 kroner.
• De fleste andre britiske universiteter: Under 100.000 kroner.
• Kostnadsforskjell EU vs. UK: Britiske universiteter ca. 40% dyrere enn for EU-studenter.
• Canada/Australia: Generelt lavere skolepenger enn USA og Storbritannia.

Hva er snittet for å komme inn på Oxford?

Fy fader, den Oxford-søknaden. Det var høsten 2021, satt på rommet mitt hjemme hos foreldrene mine i Bærum og stirret på UCAS-portalen til øynene ble tørre. Føltes som hele fremtiden min hang på det.

Karakterene var én ting. Jeg hadde 5,8 i snitt fra VGS, men det føltes ikke nok. Visste at de forventet nesten rene seksere, spesielt i fagene som var relevante for PPE, som jeg søkte på. Matematikk og samfunnsøkonomi. Jeg var så stressa.

Og det personal statementet... herregud. 4000 tegn for å bevise at du er et geni. Jeg skrev om Kant og Hayek til jeg ble kvalm. Alt føltes så påtatt, så desperat. Sendte det til læreren min, han sa det var bra. Jeg trodde ikke på han.

Så kom testene. TSA, Thinking Skills Assessment. Satt der med de logiske nøttene og følte meg som den dummeste personen i verden. Det er ikke som en vanlig matteprøve, det er en test for å se hvordan du tenker. Og jeg tenkte bare på at jeg kom til å feile.

Fikk aldri invitasjon til intervju engang. Bare en kort, upersonlig e-post i januar. Husker lyden av mail-notifikasjonen på telefonen. Hjertet sank. Søkte Balliol, selvfølgelig, som alle andre ambisiøse idioter. Gikk rett i fella. Det er ikke bare tall, det er en hel pakke de ser etter. Og jeg var tydeligvis ikke pakken de ville ha.

Bare så du vet, hele prosessen er mye mer enn karakterer.

• Karakterer er bare startstreken. Ja, du må ha et skyhøyt snitt, rundt 5.5 eller bedre, og gjerne 6 i de fagene som teller for studiet ditt. Men det er bare for å i det hele tatt bli vurdert. Det er inngangsbilletten, ikke seieren.
• Personal Statement er din sjel. Glem det vanlige tullet om at du er "motivert". Du må vise akademisk lidenskap. Diskuter bøker du har lest utenfor pensum, vis at du har tenkt kritisk på faget ditt allerede. Vær spiss, vær nerd.
• Opptaksprøver knuser drømmer. Nesten alle fag har en egen test.
  • LNAT for juss
  • BMAT for medisin
  • TSA for PPE, økonomi, psykologi
  • Disse testene er designet for å skille klinten fra hveten. Du må øve. Mye.
• Intervjuet er siste hinder. Kommer du så langt, er det et rent faglig intervju. De gir deg et problem du aldri har sett før for å se tankeprosessen din live. De bryr seg ikke om du kan svaret, men hvordan du prøver å finne det.

Hva er snittet for å komme inn på Oxford? Minimumskravet fra norsk VGS er et vitnemål med gjennomsnittskarakter 5. For mange studier kreves karakteren 6 i spesifikke, relevante fag. Opptak baseres også på personal statement, referanser, opptaksprøver og intervju.

Hva kan man studere i Oxford?

Oxford. Studier. Det er muligheter.

• Medisin. Lege. Tanlege. Helse. Alt relevant der.
• Psykologi. Mastergrad. Samfunn og sinn.
• Historie. Bachelor. Tanker, fortid. Ideer.
• Asiastudier. Bachelor. Samfunn. Mennesker.

Du finner det du leter etter. Eller ikke. Slik er det jo.

Hovedpoeng: Oxford tilbyr et bredt spekter av profesjonsutdanninger og akademiske fag.

• Medisinsk og helsefaglig retning.
• Psykologi på masternivå.
• Historiske og samfunnsorienterte fag.

Dette dekker ulike interesser. Altid noe å velge. Eller forholde seg til.

Hvor mye koster det å komme inn på Harvard?

Harvard. Et navn. Skolepenger ligger på 351.000 kroner. Per år. Det dekker undervisning. Og noen avgifter. En sum. Penger snakker. Alltid.

En inngangsbillett. Mange forestiller seg mer. Det er standard for USAs private elite. Ikke en anomali. Jeg har sett lignende tall. Andre steder. Mindre prangende navn. En fasade koster. Alltid. Man betaler for det som er synlig. Ofte også for det usynlige.

Noen detaljer. Kanskje relevante. Kanskje ikke.

• Kostnaden dekker selve undervisningen. Og administrative gebyrer. Bøker kommer utenom. Bo. Mat. Levekostnader. Det er en egen post. Langt større for mange.
• Prisen er typisk for private universiteter. Ikke unikt høyt for Harvard. Andre steder krever tilsvarende. Eller mer. Det handler om merkenavn. Ikke bare pensum.
• Økonomisk støtte finnes. For dem uten midler. En slags barmhjertighet. Eller nødvendighet. For å opprettholde et bilde. Diversitet. En illusjon om likhet. I en ulik verden.

Hva må man ha i snitt for å komme inn på Yale?

Jeg husker jeg satt ved mitt skrivebord en tirsdagskveld. Var vel sånn sent i oktober 2017. Lyset fra lampa var for skarpt mot den mørke ruta, det regna ute, sånn skikkelig vestlandsvær. Jeg hadde nettopp fått tilbake en matteprøve, en C. Ikke dårlig, men ikke Yale.

Jeg følte meg så utrolig liten der og da. Presset fra foreldrene mine var ikke uttalt, men det lå i lufta. Større ambisjoner enn mitt eget hode kunne bære. Jeg scrollet febrilsk på nettet, leste om opptakskrav til toppuniversiteter, og Yale var det store, umulige målet.

Hvorfor akkurat Yale? Kanskje fordi min farfar alltid snakket om Ivy League med en slags respektblandet frykt.

Jeg så på disse tallene, disse IB-poengene. 41 poeng i 2016. Det var jo bare året før! Det føltes som en fjelltopp, en Everest jeg aldri kom til å bestige.

Svetten rant litt i nakken, og magen knøt seg. Jeg var jo ikke dårlig, men det var som å konkurrere mot guder, ikke bare andre elever. Tanken på å måtte være perfekt, feilfri, det drepte nesten motivasjonen.

Jeg la meg den kvelden med en tung følelse i brystet, nesten en sorg over noe jeg aldri kom til å få.

Jeg husker jeg tenkte, hvis dette er veien, er jeg nok ikke skapt for den. Ikke med den matteprøven i bakhånd. Det var en skikkelig nedtur, en realitetsjekk jeg trengte. Lærte meg å justere forventninger, men ikke gi opp drømmen helt. Bare finne en annen vei dit, eller et annet dit.

Hva må man ha i snitt for å komme inn på Yale?

• IB-elever vurderes på en totalpoengskala fra 0 til 45 poeng.
• Historisk krav for å få et snitt på seks i konverteringen:
  • I 2008 trengte man 38 poeng.
  • Fra 2016 var kravet 41 poeng.
  • Nå kreves 43 poeng.
  • I 2025 må elevene ha full pott: 45 poeng.

Hvor mange fra Norge har gått på Harvard?

38 nordmenn studerer ved Harvard University.

Sjokkert over at det er så få. Men det er jo sinnsykt vanskelig å komme inn. Har en kompis som søkte MIT, kom ikke inn. Nivået er helt... ja. Uansett, han er ingeniør nå da, så det gikk jo bra til slutt. Men likevel.

De skjekker jo alt mulig. Ikke bare karakterer. Du må ha en hel historie å fortelle. Sport, frivillighet, en spesiell hobby, et eller annet som gjør deg unik. Hele pakka teller, ikke bare en 6er i matte.

Studentlivet i USA virker så annerledes. Å bo på campus, med "dorms" og alt det der. Føles litt som en film. Har en kusine i California, hun sier det er som å bo i en boble. Veldig sosialt, men også intenst.

Søknaden er en jobb i seg selv:

• Toppkarakterer, obvi.
• SAT/ACT-test (noen skoler har gjort det valgfritt nå).
• Personlig essay. Her må du virkelig vise hvem du er.
• Anbefalings brev fra lærere.
• Liste med alt du har gjort utenom skolen.

Og så prisen da! Herregud. Faren min sa alltid at jeg måtte studere i Norge, gratis er best. Han hadde jo rett. Jeg sleit nok med leie i Oslo på UiO-stipendet, kan ikke forestille meg å betale hundretusener for selve skolen i tillegg. Det er helt vilt vilt.

Hvor mange elever går på Harvard?

Det er mange sjeler samlet der, et virvar av unge sinn. Rundt 36 000, nesten, et tall som kan føles tungt i mørket, eller bare en abstraksjon. Man tenker på alle disse livene, alle drømmene, alle bekymringene som surrer rundt i de veggene.

• Totalt antall studenter: 36 012
  • Per august 2018. Det kjennes som en evighet siden da, et annet liv nesten.
• Ansatte: 19 178
  • Registrert i september 2020. En stille styrke, de som veileder, de som bygger.

Man lurer på hva som skjer der nå. Lyset fra vinduene, latteren som kanskje siver ut i natten. Hver enkelt en dråpe i et stort hav. Jeg tenker på min egen vei, så forskjellig, men likevel en del av det samme store puslespillet, eller noe sånt.

Her er litt mer, bare sånn for å fylle tomrommet:

• Sted: Cambridge, Massachusetts. Et sted med historie, en tyngde som henger i luften.
• Type: Universitet. Ikke bare et sted for læring, men for forming, for å bli noen. Eller kanskje for å miste seg selv litt. Det vet jeg ikke.

Det er fascinerende, og litt trist, å tenke på alle disse tallene. De skjuler så mye liv. Som om tallene kunne fortelle hele historien. Det er de ikke. Aldri.