Hva er den første årstiden?

Hvilken av de fire årstidene er den første i kalenderåret?

Folk spør ofte hvilken av de fire årstidene som er den første i kalenderåret, og svaret de gir er våren. Jeg blir alltid litt... rar av det spørsmålet. Kalenderåret starter jo i januar, midt i mørkeste vintern.

Men jeg forstår jo hva de mener. Våren, eller foråret, føles som en start på ordentlig. For meg personlig starter ikke året før lyset kommer tilbake og du kan kjenne lukten av våt asfalt for første gang. Det er en mental ting, ikke en dato på en vegg. Det er den første levende årstiden.

Jeg fant den første hestehoven 12. april i år, da jeg gikk tur med bikkja langs Akerselva, rett ved Nydalen. Det var da året mitt begynte. Ikke 1. januar i mørket.

Så selv om kalenderen sier vinter, er våren den første årstiden i naturens syklus. Alt våkner til liv. Lyden av snø som smelter og drypper fra taket. Den lyden er starten for meg. Det er en følelse, ikke en regel.

Hva heter alle årstidene?

Årstidene, ja. Her i Norge har vi jo disse fire: vinter, vår, sommer, høst. Ganske standard, ikke sant? Men det er fascinerende hvordan naturen har sine egne klokker, og de tikker ulikt avhengig av hvor man befinner seg. Som for eksempel i Sørøst-Asia, der snakker de mer om regntid og tørketid. Det er liksom en annen rytme, en annen form for sesongmessighet. Man kan jo undre seg over hva det sier om vår egen opplevelse av tid og sykluser.

• Norge: Vinter, vår, sommer, høst.
• Sørøst-Asia: Regntid, tørketid.

Det er nesten som om selve landskapet dikterer fortellingen om året. Tenk på det, den dype, stillheten i en norsk vinter vs. den intense, fuktige luften under en monsun. Begge deler er jo en form for tid som går, men opplevd helt forskjellig. Det er denne variasjonen som gjør verden så utrolig interessant, selv i de mest grunnleggende tingene.

Og disse navnene vi gir dem, de setter jo også en tone. Vinter – kaldt, hvitt, stille. Vår – nytt liv, oppvåkning. Sommer – sol, varme, frihet. Høst – farger, innhøsting, forberedelse. Hvert ord er ladet med en slags kollektiv erfaring. Når jeg tenker på mine egne somre i barndommen på hytta ved Mjøsa, assosierer jeg umiddelbart lukten av nyslått gress og lyden av vann som plasker. Det er mer enn bare en tid på året, det er et helt univers av minner og sanseinntrykk.