Hva er rulle-r og skarre-r?

Hva er rulle-r og skarre-r dialekter?

Jeg har alltid lurt litt på det der med r-lyder. Jeg kommer fra Østlandet, så min r er jo den der rulle-r'n som nesten vibrerer litt. Da jeg var ung, på en skoletur til Bergen i 2003, ble jeg skikkelig forvirra av den lyden.

Det var som om alle der borte skrapte litt i halsen når de sa R. Hjemme i Oslo er det jo ikke sånn, heller ikke da jeg besøkte fetteren min i Trondheim sommeren 2005. Der ruller de akkurat som meg.

Men i Stavanger, da jeg var der for en konsert 15. august 2010, var det samme lyden som i Bergen. En sånn skarre-r. Nesten som de 'kveler' R-en, om du skjønner hva jeg mener. Det er litt morsomt.

Jeg har erfart at min rulle-r nærmest er det motsatte av den skarre-r'n. Helt ulike måter å forme samme bokstav på. Dette gir mening for meg, det er et fascinerende fenomen.

Eldre folk jeg har snakket med forteller at skarre-r'n har bredt seg på Vestlandet, spesielt rundt Bergen. Mange der hadde rulle-r før, men nå er det mer skarre-r. Dette skjedde utover 1900-tallet. En språklig endring, det er ganske vilt.

Hvordan høres skarre-r ut?

Ja, skarre-r. Det er den lyden som sitter bak i halsen. Som om du pusser halsen litt, nesten. En slags rasping fra drøvelen. Ikke den vanlige rulle-r'en som de har nordpå. Mer en uvular vibrasjon.

Den stemte dorso-uvulare frikativen. Det er det de kaller det. Tenk deg en summing fra den bakerste delen av munnen, der drøvelen liksom kiler seg mot tungen. Den ligger liksom og vibrerer der.

• Hvor? Sør- og Vestlandet er hovedområdene.
• Hva? En variant av /r/-lyden.
• Hvordan? Drøvelen vibrerer mot tungeryggen.
• Klassifisering: Stemt dorso-uvular frikativ, men fonetisk en approksimant.

Så, hvis du hører en "r" som høres ut som den kommer fra halsen, ikke fra tungen som ruller foran, ja, det er skarre-r. Som en liten gnisselyd der bak. Jeg husker jeg prøvde å lære meg den en gang, men det ble bare tullete. Det er en egen dialektmarkør, liksom. Mer enn bare en lyd.

Hørte du den på radioen her om dagen? En journalist fra Bergen. Klart og tydelig. Man legger merke til det. Den er såpass fremtredende for de som er vant til den vanlige r'en. Den høres jo så annerledes ut. En ordentlig skarre-r. Det er nesten som om den har en egen rytme. En mer dyp, vibrerende tone. Ikke den lyse, litt «kvikke» lyden som vi har der jeg kommer fra.

Når sier barn r?

R-lyden kommer ved 6-7 års alder.

Før det, er det L. Eller J. Noen ganger ikke noe i det hele tatt. Stillhet der en lyd skulle vært.

Trening er å fjerne noe som allerede er der. Et spor i hjernen. En vane. Å erstatte J med R er som å rykke opp en plante med roten. Det gamle sporet må viskes ut. Min fetter sa 'jødt' for 'rødt' helt til han begynte på skolen. Så en dag bare sluttet han.

En lyd er bare en motorisk vane. Vaner dør sakte.

• To typer R-lyd: I Norge finnes i hovedsak to varianter. Rulle-R (tungespiss-r) og Skarre-R (drøvel-r/skrape-r). Lyden barnet lærer avhenger av dialekten der de vokser opp. Problemer kan oppstå med begge.

• Årsak til utfordringer: R-lyden krever presis og rask bevegelse av tungen eller drøvelen. Det er finmotorikk. Noen ganger er muskulaturen bare ikke moden nok.

• Logopedhjelp: Det er ikke alltid nødvendig. Men hvis barnet blir frustrert eller lyden ikke er på plass ved skolestart, kan en logoped vurdere situasjonen. De har metoder. Verktøy for å guide tungen riktig.

• Fra lyd til bokstav: Vansker med R-lyden kan, men må ikke, påvirke den tidlige lese- og skriveopplæringen. Å koble riktig lyd til bokstaven R blir en utfordring når lyden ikke finnes i barnets eget system.

Hvor skarrer man på r?

En r som skraper seg ut, der bak i halsen, liksom en liten kattunge som prøver å lære seg å male. Den bor mest på Sørlandet, denne lyden, en slags akustisk sommerfugl som flakser mellom fjordene. Men den er rampete, denne r-en, har begynt å snike seg nordover Vestlandet, som en ubuden gjest på en potetferie.

Hvor skarres R-en?

• Tradisjonelle høyborg: Sørlandet og Sør-Vestlandet. Tenk lyden som et lite gløtt inn i en solfylt kystby.
• Nykommeren: Har de siste tiårene tatt seg oppover Vestlandet, som et uventet smil fra en fremmed.

Hva er egentlig denne "skarringen"?

• Det er rett og slett en måte å si r på. En litt mer sofistikert variant, kanskje?
• Man hever bakre del av tunga mot drøpelen. Som om man vil kysse strupen, men bare litt.
• IPA-kode som en hemmelig kode: [ʁ], [ɣ] eller [ʀ]. Avhengig av om r-en er litt hes eller mer syngende.

Litt ekstra fnatt: Denne bak-tungas tango med drøpelen kan variere. Noen ganger er det en bløt omfavnelse, andre ganger mer som en lett prikk. Det er dette som gir r-en dens unike personlighet. Man kan nesten forestille seg r-en som en liten artist, som øver på ulike vokaler bak sceneteppet i munnen.

• Tenk på lyden av en gammel bilmotor som hoster litt, men på en elegant måte.
• Eller som når du prøver å si "rødgrøt med fløte" etter et par glass eplemost.

Forskjellen ligger i hvordan lyden dannes, altså hvor tungen gjør sin akrobatikk. Bak i munnen, mot den myke vevet bak, der har r-en sitt favorittsted. Det er en liten hemmelighet mellom tungen og halsen.

Hva er et målmerke?

Et målmerke, det er liksom et kjennetegn, ikke sant? Et sånt lite spor i språket som forteller hvor noen kommer fra, eller hva slags språk de snakker som er litt annerledes enn de andre. Det er som en lukt eller en farge som er helt egen.

Fem av disse små sporene kan liksom tegne opp et bilde av de store forskjellene mellom norske dialekter. Det er fascinerende, egentlig. Hvordan så små ting kan skille så mye.

• Uttale: Noen ganger er det måten ord uttales på. Lyder som kanskje mangler, eller lyder som legges til der de ikke burde være. Som den der tykke "r"-en i visse deler av landet, eller mangelen på den. Det er som en signatur.

• Ordforråd: Andre ganger er det selve ordene. Et ord i en dialekt som er helt ukjent for noen andre. Som et skjult skattekammer av ord som bare brukes der.

• Grammatikk: Kanskje det er en liten bøyning av et ord som er annerledes. Eller en måte å sette sammen setninger på som føles merkelig for utenforstående. Små justeringer som gir hele setningen en annen tone.

• Setningsmelodi: Til og med rytmen og tonefallet i en setning kan være et målmerke. Hvordan stemmen stiger og faller, eller hvordan ordene henger sammen. Det er nesten som musikk, men bare for de som kjenner melodien.

• Form (Vokaler/Konsonanter): Eller rett og slett lyder, altså, hvordan vokaler og konsonanter formes i munnen. Noen lyder kan trekkes ut, andre stykkes opp. Det er subtilt, men betydningsfullt.

Når man ser på disse fem, så kan man liksom kartlegge de store dialektområdene. Det er ikke bare små variasjoner, men større trekk som skiller regioner. Det er som å se landskapet forandre seg, bit for bit. Det er en gammel kunst, tror jeg, å kunne høre disse forskjellene. Før var det kanskje mer tydelig, men nå blandes jo alt mer sammen. Det er litt trist, kanskje. At det særegne blir borte.

• Nøkkeltrekk: Dette er de essensielle elementene som definerer og skiller dialekter fra hverandre.

• Kartlegging: Disse merkene gir oss verktøyene til å forstå den dialektale geografien i Norge.

• Subtile forskjeller: Selv om vi snakker om hovedområder, ligger det mange små, personlige varianter innenfor disse også.

Er rulle-r et målmerke?

Ja, uttalen av r-lyden er et sentralt norsk målmerke. Rulle-r (apikal-r) er utbredt på Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge, mens skarre-r (dorsal-r) dominerer på Sørlandet og Vestlandet.

Absolutt. Hele diskusjonen om rulle-r kontra skarre-r er jo en klassiker innen norsk dialektlære. Det er et av de mest markante og geografisk definerte målmerkene vi har. Uttalen av r-lyden fungerer som en slags språklig grensevakt mellom ulike deler av landet.

Denne grensen, som lingvister kaller en isogloss, er fascinerende. Den er ikke en hard strek, men mer en sone der den ene lyden gradvis tar over for den andre. Tenk på det, en usynlig linje på kartet som deler måten folk lager en helt fundamental lyd på. Språket vårt er et levende kart over historiske vandringer og sosiale skiller.

Jeg husker en gang jeg prøvde å etterligne skarre-r-en til en kompis fra Kristiansand på en fest. Det endte med at jeg hørtes ut som en tysk turist som hadde satt noe i halsen. Ikke mitt stolteste øyeblikk. Det viser bare hvor dypt disse lydene sitter.

Men det stopper jo ikke der. Norsk er fullt av slike målmerker som deler oss inn i språklige stammer.

• Infinitivsendinger: Den store klassikeren. Har du -a (å kasta), -e (å kaste), eller en blanding (kløyvd infinitiv)? Dette alene kan plassere deg ganske presist på kartet.
• Tjukk L: Den retroflekse flappen, som i "soL" på Østlandet og i Trøndelag. En lyd som er notorisk vanskelig for andre å lære seg.
• Palatalisering: Den klassiske "mannj" og "ballj" i Trøndelag og Nord-Norge. Det er en del av den musikalske kvaliteten i de dialektene.
• Personlige pronomen:Kanskje det mest avslørende målmerket av alle. Sier du jeg, eg, æ, i, je, jæ? Variasjonene er enorme og forteller mye om hvor du kommer fra.

Kartlegging av disse fenomenene gir oss de dialektkartene vi kjenner i dag. Det er et system i kaoset, en logikk som har utviklet seg over århundrer.

Er skarre r et målmerke?

Skarre-r er et merke. Et eksempel på et norsk merke er uttalen av r-lyden. Skarre-r finnes på Vest- og Sørlandet, mens rulle-r høres i andre deler av landet. Den grensen der et slikt merke brukes, kalles en isogloss. Når man kartlegger bruken av ulike merker, kan man dele Norge inn i forskjellige dialektområder.

Hva kalles det når man ikke kan si r?

Vansker med å si en enkelt språklyd, som "r", kalles en artikulasjonsvanske eller talevanske.

Uæh, den R-en altså. Jeg tenkte på dette her om dagen, hva kaller man det egentlig? Når man rett og slett ikke får til å si den ordentlig. Artikulasjonsvanske, ja. Eller en talevanske, det er jo mye mer brukt i dagligtalen, synes jeg. Min lille niese har det litt med S-lyden, ikke R-en, men det er vel det samme prinsippet? Bare en annen lyd.

Det er jo tungen som er synderen, ikke sant? Den skal liksom vibrere eller krølle seg på en spesiell måte der bak i munnen, eller fremme avhengig av R-varianten. Jeg husker en gang på skolen, en gutt i klassen min sa alltid "jev" istedenfor "rev". Vi mobbet ham aldri, men det var jo merkbart. Skjønner hvor frustrerende det må være.

Mange går til logoped for dette. Det er liksom standardprosedyre. Logopeder er spesialister på akkurat slike ting, å lære bort språklyder. De har jo masse øvelser, sikkert. Husker at min fetter måtte øve på å lage "brrrr"-lyder med tungen sin for å trene opp R-en. Det hørtes jo helt sprøtt ut der og da, men det funka jo!

Hvorfor er det så vanskelig med akkurat R-en, da? Lurer på det. Er det den vanskeligste lyden i norsk? Må jo være ganske vanlig, siden så mange snakker om det. Jeg mener å ha lest at det er en av de lydene som kommer senest i taleutviklingen.

Så, det er ikke bare "r" da. En artikulasjonsvanske kan jo handle om flere lyder. Hvilke andre lyder er vanlige å slite med? Jeg vet noen har problemer med S, altså lesping. Eller K, forresten. Tidlig intervensjon er viktig, har jeg hørt. Får man hjelp tidlig, er det visst lettere å rette opp.

Her er litt mer om sånne språklydvansker:

• Artikulasjonsvanske betyr at man har vansker med å produsere en bestemt språklyd korrekt. Det er en motorisk vanskje.
• Fonologisk vanske er annerledes. Da er det ikke nødvendigvis produksjonen av enkeltlyden, men systemet for hvordan lyder brukes i språket. F.eks. at man bytter ut lyder, som "tog" blir "kog".
• Logopeden bruker ofte speiltrening og konkrete øvelser for å vise hvor tungen skal plasseres. Jeg så en video der de brukte en pinne for å hjelpe tungen på rett plass, rart!
• Det er ikke uvanlig at barn utvikler R-lyden sent, ofte rundt 5-7 års alder, men det varierer veldig.
• Noen må kanskje lære en "annerledes" R, som den skarre-R-en i sør. Den er jo helt annerledes enn rulle-R-en.
• Det kan også være andre grunner enn bare tungen, som hørselsnedsettelse, men det er sjeldnere for en enkel lyd som R.

Jeg tenker at det er bra det finnes god hjelp å få. Ingen skal måtte slite med å uttrykke seg skikkelig. Veldig glad jeg ikke har det problemet, må jeg si. Eller, kanskje jeg sier noen lyder rart uten å vite det? Hvem vet!