Hvorfor kjenner vi ikke at jorda beveger seg?

Har du noen gang tenkt på det? At vi suser gjennom rommet, i en vanvittig fart, uten å kjenne en dritt? Det er helt utrolig, egentlig. Som å sitte i en bil – en skikkelig digg bil, altså, en sånn som glir avgårde på en perfekt asfaltstripe – du kjenner liksom ingenting. Jorda er litt sånn. En diger, kosmisk bil. Bare tenk på det! Vi spinner jo rundt, ikke sant? Og rundt sola i tillegg! Helt sinnsykt, egentlig.

Det slår meg noen ganger, kanskje når jeg sitter ute på verandaen og ser på stjernene... Hvor små vi er. Jeg husker en gang, jeg var kanskje åtte eller ni år, og pappa forklarte meg om planetene og universet. Hodet mitt eksploderte nesten! Det føltes så… overveldende. Og fortsatt, den følelsen, den er der liksom. At vi er bittesmå, ubetydelige nesten, men samtidig en del av noe… enormt. Noe jeg ikke helt klarer å forstå, men som likevel fyller meg med en slags ærefrykt. Er det rart?

Jeg mener, hvis jorda plutselig skulle bremse opp, eller rykke til, da ville vi jo merket det, for å si det mildt! Men den snurrer så jevnt, så forutsigbart, uten noen form for brå bevegelser. Det er jo det som gjør at vi ikke flyr av gårde, hehe. Jeg leste et sted at vi beveger oss med noe sånt som 107 000 kilometer i timen rundt sola. Hundreogsyvtusen! Det er jo helt… Jeg klarer ikke engang å forestille meg det. Men likevel, her sitter vi, helt rolige, og drikker kaffe. Det er nesten litt magisk, synes jeg.