Hvem var den tredje mann på månen?

Hvem var den tredje mann på månen? Møt Pete Conrad

Mange husker de aller første menneskene som landet på månen under det historiske Apollo 11-oppdraget. Likevel er historien om romfarten full av flere modige pionerer som fulgte like etter. Å lære om hvem var den tredje mann på månen gir innsikt i de påfølgende vellykkede romferdene.

Hvem var den tredje mann på månen?

Den tredje mannen på månen var den amerikanske astronauten Pete Conrad, som tråkket overflaten i november 1969. Som kommandør for Apollo 12-oppdraget ledet han USAs andre vellykkede månelanding (source: 2, 1.1.5). Svaret på dette spørsmålet kan imidlertid avhenge av om man tenker på den tredje person på månen, eller den tredje som fysisk gikk på overflaten.

Mange blander ofte sammen rekkefølgen på astronautene på grunn av mannskapets sammensetning under Apollo 11 og Apollo 12. Det er et vanlig problem at historiske lister fokuserer sterkt på det aller første oppdraget, noe som skaper en uklar skillelinje mellom de som fløy i bane og de som faktisk landet. Men her er tingen - historien blir mye mer fascinerende når vi ser på detaljene bak tallene.

Forskjellen på Apollo 11 og Apollo 12: Bane vs. overflate

For å forstå rekkefølgen må vi skille mellom astronautene som ble igjen i kommandomodulen og de som styrte landerfarkosten ned til bakken (source: 2, 1.2.1). Under Apollo 11-ferden i juli 1969 var det totalt tre menn om bord (source: 2, 1.2.12). Neil Armstrong og Buzz Aldrin ble de to første menneskene på måneoverflaten (source: 2, 1.2.12). Den tredje personen i dette mannskapet, Michael Collins, forble i bane rundt månen for å passe på modulen som skulle bringe dem trygt hjem (source: 2, 1.2.12).

Dette betyr at Michael Collins teknisk sett var hvem var det tredje mennesket på månen som ankom månen, men han satte aldri foten på overflaten. Da Apollo 12 ble skutt opp fire måneder senere, var målet en såkalt presisjonslanding. Kommandør pete conrad apollo 12 månen styrte månelandingsmodulen Intrepid ned til et område kalt Stormenes hav, og ble dermed offisielt det tredje mennesket i historien som etterlot fotspor i det fine månestøvet (source: 2, 1.2.1).

Pete Conrad og den berømte månevandringen

Pete Conrad huskes ikke bare for sin tekniske dyktighet, men også for sitt unike og fargerike humør. Da han klatret ned stigen og tok sitt første steg på månen, ropte han ut en setning som brøt fullstendig med Neil Armstrongs mer høytidelige ord. Siden Conrad var rundt 169 centimeter høy, spøkte han direkte med sin egen høyde over radiosambandet.

Nilsen, en ivrig romfartsentusiast, fortalte meg en gang hvorfor Conrad sa akkurat det han sa. Det handlet faktisk om et veddemål med en journalist som trodde at NASA dikterte alt astronautene fikk lov til å si. Conrad beviste det motsatte med ren humor på direkten. Sammen med sin kollega Alan Bean tilbrakte han mye mer tid på overflaten enn det forgjengerne på Apollo 11 gjorde.

Sammenligning av de to første månelandingene

De tidlige Apollo-oppdragene utviklet seg raskt i omfang. Tabellen under viser de viktigste forskjellene mellom de historiske ferdene til Apollo 11 og Apollo 12.

Apollo 11 vs. Apollo 12

Apollo 11

Rundt 21 og en halv time totalt

Neil Armstrong og Buzz Aldrin

Bevise at en landing var teknisk mulig og trygg

Apollo 12 (Med Pete Conrad) ⭐

Rundt 31 og en halv time totalt

Pete Conrad og Alan Bean

Gjennomføre nøyaktig presisjonslanding og hente deler fra en eldre romsonde

Presisjonstesten i Stormenes hav

Under planleggingen av Apollo 12 sto NASA overfor en stor utfordring. Hvis fremtidige oppdrag skulle lande i fjellområder, måtte man først bevise at en månelander kunne treffe et helt spesifikt punkt på overflaten.

Målet ble satt til den ubemannede sonden Surveyor 3, som hadde landet to år tidligere. Astronautene slet innledningsvis under simulatortreningen på jorden med å kontrollere nedstigningen perfekt under simulerte feil.

Gjennombruddet kom da mannskapet stolte fullt ut på det oppdaterte veiledningssystemet. Under den faktiske landingen i november 1969 klarte Conrad å manøvrere modulen slik at de landet i gangavstand fra sonden.

De gikk bort til Surveyor 3, fotograferte den og tok med deler tilbake til jorden. Dette beviste at nøyaktige landinger var mulig og åpnet døren for mer avanserte oppdrag.