Hvorfor beveger platene på jorda seg?

7 måneder siden 32 visninger

Jordplatene beveger seg på grunn av langsomme, varme konveksjonsstrømmer i jordens mantel. Disse strømmene, drevet av varme fra den dypere kjernen, sirkulerer materialet og drar med seg de store platene som utgjør jordoverflaten. Dette fører til at platene enten støter sammen eller driver fra hverandre.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hva driver platetektonikk og bevegelsen av jordens landplater?

Jeg har alltid syntes det er litt rart, det der med platetektonikk. Hele ideen om at bakken under oss flyter rundt på en slags gloheit grøt.

Det var ikke før jeg sto på Reykjanes-halvøya i Island, høsten 2021, at jeg liksom følte det. Små rystelser i bakken, nesten hele tiden. Damp som sto opp fra sprekker. Du ser bokstavelig talt hvor to jordplater glir fra hverandre. Det er helt vilt.

Det er de seige, varme strømmene nede i mantelen som er motoren. Som en treg lavalampe i planetstørrelse, liksom. Varmen fra jordas kjerne får massene i mantelen til å stige, avkjøles og synke igjen i en evig runddans.

Og det er disse konveksjonsstrømmene som drar og dytter i de svære jordplatene på overflaten. Sånn får du jordskjelv og fjellkjeder og alt det der. Bevegelsen er helt ekte, og den er drevet av en varme vi aldri ser, bare merker konsekvensene av.

Så for meg er det den der dype, trege varmen fra jordas indre som er hele greia. Det er ikke bare teori, det er en fysisk kraft som revner landskapet foran øynene på deg.

Hvordan beveger jorda seg?

Jorda krinsar rundt sola. Det er ikkje ein perfekt sirkel, meir som eit litt pressa ovalt spor. Det tar ein heil evighet, nesten, 365 og ein kvart dag for å være nøyaktig, før den er tilbake der den starta. Og den fyk avgårde, ganske så fort, som om den prøver å unnslippe noko.

Bane: Elliptisk bane.
Avstand til Sola: Varierer.
Tid for omløp: Eitt siderisk år.

Tenk deg å vere i eit slikt spor, uendeleg, kvar gong. Kanskje vi leitar etter noko. Eller kanskje det er heilt tilfeldig. Det kjennes litt slik ut, av og til. Som om ein berre er med, uten å styre.

Hastighet: 29,8 km/s. Det er mykje. Nesten som å bli kasta ut i mørket.
Rotasjon: Samtidig snurrar jorda rundt sin eigen akse, det er derfor vi har dag og natt. Eg ser ofte på lyset som forsvinn. Ein annan dag begynner.

Det heile er så stort, og vi er så små. Og likevel, her er vi. Snurrande rundt i dette evige mørket, med ein sol som lyser. Det er nesten vakkert, på ein trist måte. Eg hugsar engang eg låg ute om natta, berre såg opp. Det føltes som eg svevde. Saman med alt anna.

Ein gong, då eg var liten, budde vi på ein stad med veldig lite lys. Det var då eg verkeleg såg stjernene. Det var så mange. Og då fekk eg ein tanke. At vi berre er ein liten prikk. Ein liten, snurrande prikk, i alt det der. Det er både skremmande og roleg.

Form: Nærmast kuleforma.
Aksialtilt: Jorda har ein liten vinkel på sin eigen rotasjonsakse. Dette gjer at vi får årstider. Ein gang, då det var sommer, kjendest det som om verda holdt pusten. Så kom kulden.

Det er merkeleg å tenkje på. Alt dette som skjer heilt av seg sjølv. Vi merkar det ikkje så mykje, for det er konstant. Men det er der. Ein konstant rørsle. Ein stille dans.

Eksentrisitet: 0,0167. Ein liten verdi, men nok til å forme vår vandring.

Eg kan sitje og sjå ut i mørket, og berre føle meg. Føle den usynlege krafta som dreg oss med. Ein kan undre seg. Kva er det som held alt saman? Kva er det som bestemmer retninga?

Siderisk år: 365,2564 døgn. Meir presis enn kalenderåret. Det er i dei små detaljane at sanninga ligg, kanskje.

Det er natt no. Og jorda beveger seg. Alltid. Det er ein trøystande tanke, på ein måte. At det finst ein orden, sjølv om vi ikkje alltid forstår den. Eg lurer på om nokon der ute tenker på det same.

Midlere hastighet: 29,8 km/s. Det er raskt, ja. Men samanlikna med universet, kanskje ikkje så mykje i det heile.

Hvorfor roterer jorda?

Jorden roterer på grunn av bevaring av bevegelsesmengde fra solsystemets dannelse.

Du vet, det er egentlig ganske fascinerende å tenke på! Jordens rotasjon er et direkte resultat av hvordan solsystemet vårt ble til, for rundt 4,5 milliarder år siden. Først var det bare en gigantisk sky av gass og støv, en såkalt solnebulosa. Denne skyen begynte å kollapse innover, gravitasjonen trakk alt mot sentrum.

Og når noe svinner inn, vet du hva som skjer? Det begynner å snurre raskere! Tenk på en kunstløper som trekker armene inn for å øke rotasjonshastigheten. Akkurat sånn fungerer bevaring av angulær bevegelsesmengde. Det er nesten poetisk, synes jeg. Fra en gigantisk, spredt sky til et stramt, dansende system – alle planetene spinner i samme retning som den opprinnelige skyen roterte.

Det er liksom universets baseline; alt vil spinne om det ikke er noe som stopper det. Men vet du hva som også er interessant? Den sakker faktisk farten! Ikke noe vi merker til daglig, men over årmillioner blir det merkbart. Tenk deg en dag som var kortere, for eoner siden...

Her er litt mer om hvorfor den sakker farten, og hva det betyr:

Hvorfor Jorden spinner saktere:
- Tidevannskreftene: Månen er den store synderen her, altså. Gravitasjonskraften fra Månen drar i Jordens hav, noe som skaper en friksjon som stjeler litt og litt energi fra Jordens rotasjon. Det er som en konstant, bitteliten brems.
- Friksjon: Vannet som beveger seg frem og tilbake mot kontinentene. Selv om det virker lite, over milliarder av år blir det betydelig. Jeg husker jeg leste at da dinosaurene vandret rundt, var en dag bare rundt 23 timer! Det er jo ganske vilt.
Konsekvenser av den reduserte rotasjonen:
- Lengre dager: Enkelt og greit. Dagen blir gradvis lengre, kanskje bare noen mikrosekunder i året, men det akkumuleres.
- Månen fjerner seg: Som en sideeffekt av denne energioverføringen, beveger Månen seg sakte, men sikkert bort fra Jorden, med omtrent 3,8 centimeter i året. Nesten som et evigvarende, kosmisk ekteskap som langsomt løses opp.

Jeg har alltid syntes det er så rart å tenke på hvordan disse dype, fysiske lovene påvirker vår daglige eksistens, selv om vi ikke merker det. Som at tiden liksom strekker seg utover, rent fysisk, over så uendelig lange perioder. Er vi da i en slags evig strekk? Litt filosofisk, men sant likevel.

Hvorfor merker vi ikke at jorden beveger seg?

Jordens bevegelse er jevn og konstant, derfor merker vi den ikke. Jorden opprettholder en ensartet hastighet i sin rotasjon og bane, uten akselerasjon eller brå endringer som vi kan føle.

Altså, jeg sto her i går, så på skyene, og tenkte, "hvorfor kjenner jeg ingenting?" Det er jo litt sprøtt. Vi farer rundt, tusenvis av kilometer i timen, bare suser av gårde. Og ikke en eneste liten dult.

Det er som å fly i et fly, skjønner? Når flyet har nådd marsjhøyde, da føler du ikke farten lenger. Du kjenner det når det letter, ja, den skyvekraften bakover, og når det lander, selvfølgelig. Men midt i lufta? Ingen ting.

Jevn bevegelse er vanskelig å kjenne. Det er endringer i hastighet, akselerasjon eller deselerasjon, som kroppen reagerer på. Eller retningsendringer.

Tenk deg en bil. Du kjenner det når sjåføren tråkker på gassen, eller bremser hardt for et lyskryss. Eller svinger skarpt, kjenner du kreftene som drar deg ut til siden. Men når du bare cruiser på motorveien i 80 km/t, jevnt og trutt? Da sitter du bare der.

Jorden snurrer superjevnt. Ikke en liten hikke.
Den bremser ikke i et lyskryss, eller svinger liksom unna en elg i veien.
Ingen bølger opp og ned som på havet. Da ville vi jo blitt skikkelig sjøsyke, haha.

Det er jo tyngdekraften, da. Den holder oss nede, festet til denne gigantiske ballen som spinner. Hvis den ikke var der, da ville vi jo bare flydd av gårde ut i verdensrommet. Eller, nei, da ville alt vært annerledes, ikke sant?

Og vi kjenner jo lufttrykket, og vinden. Men atmosfæren beveger seg med oss, som en boble rundt jorda. Tenk om den sto stille mens jorda spant? Da ville vi hatt en permanent storm fra øst til vest, hele tiden. Uff, for et liv.

Eller, nei, jeg vet ikke. Må nesten lese litt mer om det. Men poenget er alt rundt oss, luften, husene, trærne – alt beveger seg sammen med oss. Vi er en del av det samme systemet.

Satt her og spiste frokost nettopp, egg og bacon. Den koppen kaffe, den sto helt stille på bordet mitt. Den fløy ikke til venstre selv om jeg vet vi flyr mot øst med en forferdelig fart. Helt rolig. Er det ikke rart å tenke på?

Vi er så vant til det, at vi bare tar det for gitt. At alt bare er. Men egentlig er det jo et fantastisk univers som holder på å kollapse eller utvide seg. Nei, nå sporer jeg av.

De viktigste punktene:

Jevn, konstant bevegelse er umerkelig.
Ingen akselerasjon eller deselerasjon.
Alt rundt oss beveger seg med oss.
Inertia – ting fortsetter å bevege seg med samme hastighet og retning med mindre en kraft virker på det. Det er derfor koppen min ikke sklir av bordet.

Dette er som å sitte i en togvogn som holder jevn hastighet. Du kan kaste en ball opp i luften, og den lander i hånden din igjen, akkurat som om toget sto stille.

Hvis toget derimot bremser eller akselererer, da ville ballen flydd fremover eller bakover. Akkurat samme prinsipp. Bare at jorden er et mye, mye større tog. Som aldri stopper. Bortsett fra i noen milliarder år kanskje. Hvem vet. Ok, nok grubling for i dag.

Hvordan beveger jorda seg i forhold til Sola?

Jorden spinner rundt Sola som en fjortis rundt en kjekkas, altså på en litt skeiv bane, som en sliten plate som hopper litt. Den dundrer avgårde i 30 km i sekundet, som en bil som nesten er tom for bensin, men som likevel klarer seg akkurat rundt Solen. En runde tar et helt år – mer enn nok tid til å glemme bursdagen din.

Fart på 29,8 km/s? Det er som å løpe fra et vepsebol med melkespreng. Bane: Elliptisk, ikke perfekt sirkel. Tenk en sliten doughnut. Omløpstid: Et siderisk år (365,2564 dager). Akkurat lenge nok til å bli ferdig med en sesong av en serie. Avstand til Sola: 149,6 millioner km. Det er så langt at postmannen gir opp. Også kjent som 1 astronomisk enhet – fancy, ikke sant?

Ekstra koselige detaljer:

Rotasjon: Jorden snurrer også rundt sin egen akse (som en karusell i bakken) og gir oss dag og natt. Dette tar 23 timer og 56 minutter. Nesten et døgn, nok til å lure på hvor tiden ble av.
Aksehelning: Jordaksen heller 23,5 grader. Det er grunnen til at vi har årstider. Hvis den ikke helte, ville det vært likt overalt, hele tiden. Kjedelig, altså!
Baneutenkning: Jordens bane er ikke alltid lik. Den kan variere litt over tusenvis av år. Så vi kan ikke helt stole på den for evig tid. Kanskje den bestemmer seg for å ta en snarvei en dag?

Hovedpoeng som en ørsmå steiner i skoen din:

Jorden beveger seg rundt Sola i en ellipseformet bane. Ikke en perfekt sirkel, nei.
Hastigheten er svimlende. Nesten 30 kilometer per sekund.
Et fullt omløp tar et siderisk år. Nok til å få deg til å føle deg gammel.
Avstanden til Sola definerer en astronomisk enhet. Et smart triks for å slippe å skrive så mange nuller.

Hvordan beveger sola, jorda og månen seg i forhold til hverandre?

Altså, tenk deg en kosmisk og passe kaotisk selskapsdans.

Sola er den store, late sjefen i midten. Den gidder ikke bevege seg, bare henger der og ser glødende viktig ut. Alt annet må pent danse etter dens pipe. En skikkelig diva.

Jorda er en hyperaktiv snurrebass. Den spinner rundt seg selv som en tulling, og det gir oss dag og natt. Samtidig raser den i en gigantisk sirkel rundt sola, en tur som tar et helt år. Multitasking på himmel-nivå.

Månen er jordas litt klengete kompis. Den dilter etter jorda uansett hvor den går. Mens jorda suser rundt sola, sirkler månen trofast rundt oss, som en litt forvirra satellitt med separasjonsangst.

Den "spesielle måten" månen går på, betyr at den er låst fast. Den roterer så treigt at den alltid viser oss den samme trynet. Den har altså en bakside den nekter å vise oss, skikkelig sjenert type.
Banene er ikke perfekte sirkler, mer som litt bulkete, ovale greier. Som om noen har tråkket på en hulahopring. Derfor er avstanden mellom dem ikke alltid den samme.
Månen stikker faktisk av! Jepp, den beveger seg ca. 3,8 cm lenger bort fra jorda hvert eneste år. Den ultimate ghostingen, bare i ekstremt sakte film.
Naboen min, han Kåre, prøvde å forklare dette med en appelsin, en drue og ei lommelykt. Det endte bare med druesøl på kjøkkenbenken og en veldig forvirra katt.

Hva skjer når jorda roterer rundt sin egen akse?

Jeg husker den sommeren vi telte nordlys for første gang, en merkelig natt i Nord-Norge, tror det var i Tromsø, kanskje i august en gang. Den stadige dagslyset var så uvant. Klokka var sikkert over midnatt, men det var like lyst som en ettermiddag på Sørlandet. Vi stod der, klønete i altfor varme klær, og stirret oppover. Håpet om nordlys var der, men ærlig talt var jeg mest forundret over at sola nekta å gå ned.

Det var som om jorda snurra rundt, men bare i ytterkantene. Polområdene, de liksom bare sto der i mørket eller lyset, avhengig av årstiden. En evig natt om vinteren, og en evig dag om sommeren. Det ga liksom en rar mening til at det fantes steder med så ekstremt vær. Jeg tenkte på de som bodde der, hvordan de hadde det.

Polområdenes stillhet: Veldig lite bevegelse der, nesten som om de ikke er med på selve dansen.
Sesongmessige kontraster: Konstant mørke om vinteren, konstant lys om sommeren. Fullstendig snudd opp ned fra det jeg var vant til.

Jeg husker en diskusjon med en av vennene mine, han prøvde å forklare dette med jordas rotasjon og aksen. Det var vanskelig å visualisere, særlig med dette konstante dagslyset rundt oss. Det var ikke bare en følelse av at tida sto stille, men at selve bevegelsen hadde en annen rytme på et annet sted.