Hvorfor blir man eldre?

Åh, aldring... Hvor blir tiden av? Det føles som om det var i går jeg løp barbeint over sommerenga, uten en eneste bekymring i verden. Og nå? Nå knekker det litt her og der når jeg reiser meg, og jeg glemmer stadig hva jeg skulle si midt i en setning. Bittersøtt, ja, det er akkurat det ordet jeg leter etter.

Vi lever lenger, det er jo fantastisk! Tenk på alle oldeforeldre som får oppleve oldebarna sine vokse opp, alle de ekstra årene med latter og kjærlighet. Husker bestemor, hun ble nesten 90! Sprek som en fjellgeit helt til det siste. Hun gikk tur hver eneste dag, uansett vær, og strikket de fineste vottene. Lurer på om det var den friske luften, eller kanskje bare livsgnisten hennes, som holdt henne så ung?

Men så er det jo den andre siden av saken da. Kroppen... den forandrer seg. Ikke alltid til det bedre, for å si det mildt. Jeg merker det jo selv. Kondisen er ikke hva den en gang var, for eksempel. Før kunne jeg løpe opp trappene til fjerde etasje uten å bli andpusten. Nå? Nå må jeg stoppe i andre for å hente pusten. Litt flaut, egentlig.

Arv spiller nok en rolle, ja. Pappa fikk jo grå hår allerede i tredveårene, og mamma slet med ryggen. Så jeg er vel dømt til å arve noe av det, tenker jeg. Men jeg nekter å tro at alt er forhåndsbestemt! Jeg tror – nei, jeg vet – at livsstil har mye å si. Hva vi spiser, hvor mye vi beveger oss, hvordan vi takler stress... alt henger sammen.

Jeg leste et sted at... åh, hva var det nå igjen? Noe med at folk som mediterer regelmessig har lengre telomerer. Telomerer? Ja, det er de greiene på enden av kromosomene våre som visstnok har noe med aldring å gjøre. Husker ikke helt detaljene, men poenget er at vi kan påvirke vår egen aldringsprosess. Det gir meg håp!

For det handler vel om å omfavne reisen, ikke sant? Med alle dens opp- og nedturer, rynker og latterlinjer. Det er jo livet, det! Og selv om det byr på noen hump i veien, så er det jo vår vei. Og den er verdt å leve, hvert eneste sekund.