Er det vanskelig å få menerstatning?

Å få menerstatning… puh, det ordet alene vekker så mange følelser i meg. Er det vanskelig? Ja, det kan jeg skrive under på med både blod, svette og tårer. Det er rett og slett en kamp, en skikkelig berg-og-dalbane av håp og skuffelser. Jeg vet det, for jeg har vært der.

Min søster, for eksempel, slet i årevis. Hun fikk diagnosen MS for ti år siden, og livet snudde seg på hodet. Det er ikke bare den fysiske smerten og begrensningene, men også den konstante usikkerheten. Hun oppfyller jo kravet om varig funksjonsnedsettelse, eller gjør hun det egentlig? Det er jo så uendelig individuelt, vet du. Og den medisinske invaliditetsgraden, minst 15%? Det høres så klinisk og kaldt ut. Som om lidelse kan måles på en skala.

Husker jeg en gang, da hun fikk beskjed om at hun ikke oppfylte kravene? Jeg så henne gråte. Det var så urettferdig. Årene med slit, med stadig verre smerter, med å kjempe seg gjennom hverdagen… alt dette, og så en liten lapp som liksom summerte opp alt til et tall, et tall som ikke var høyt nok. Det er da man begynner å tvile, vet du? Er det verdt det? Alle disse papirene, søknadene, samtalene…

Jeg tror at mange gir opp før de engang har kommet ordentlig i gang. For det er et byråkratisk mareritt, det skal jeg si deg. Å bevise årsakssammenhengen, for eksempel? Det er ikke alltid like lett. Og det krever jo at du har dokumentasjon, masse dokumentasjon. Legeattester, journaler, alt mulig. Og selv med alt dette, er det ingen garanti.

15 år med varig funksjonsnedsettelse, 15% invaliditet… Disse tallene føles så kalde og upersonlige. De glemmer jo det menneskelige aspektet. De glemmer smerten, frustrasjonen, tapet av muligheter. Det er ikke bare et tall, det er et liv. Et liv som blir snudd på hodet. Og det er derfor det å få menerstatning kan føles så ufattelig vanskelig. Det er en kamp, men kanskje, kanskje er det verdt det, til slutt. Men det burde virkelig ikke være så innmari vanskelig.

#Erstatning #Menerstatning #Vanskeligheter