Hvor mange eier er det i Norge?

Å telle eiere i Norge: En umulig oppgave?

Norge, et land preget av både privat og offentlig eierskap, stiller oss overfor en tilsynelatende enkel, men i realiteten svært kompleks oppgave: å fastslå det nøyaktige antallet eiere. Det finnes dessverre ingen enkel, offentlig tilgjengelig database som gir et klart svar på dette spørsmålet. Å finne et presist tall krever en monumental datainnsamlings- og analyseprosess, langt utenfor rekkevidden til en enkel artikkel.

Problemet ligger i den mangfoldige definisjonen av eier. Hvem teller vi egentlig? Enkelteaksjonærer i store børsnoterte selskaper? Boligeiere, som utgjør en betydelig del av befolkningen? Eiere av små og mellomstore bedrifter (SMB)? Landbrukere med jordbruksarealer? Andelseiere i borettslag? Eller kanskje også de som eier en andel i en aksjefond, indirekte eier en del av et selskap? Hver av disse kategoriene representerer et betydelig antall personer, og overlappene mellom kategoriene gjør det enda mer utfordrende å få et oversiktlig bilde.

Brønnøysundregistrene inneholder informasjon om registrering av selskaper og deres eiere, men dette gir bare et delvis bilde. Informasjonen er begrenset til registrert eierskap i næringslivet, og utelukker dermed privatpersoners eiendommer som boliger, hytter eller fritidsbåter. Ligningsmyndighetene har informasjon om formue og inntekt, som indirekte kan gi et hint om eierskap, men denne informasjonen er konfidensiell og ikke fritt tilgjengelig for å konstruere en totaloversikt.

For å kunne gi et anslag, ville vi trengt å definere hva vi mener med eier presist. Skal vi inkludere alle som eier en form for eiendel, uansett verdi? Eller skal vi sette en verdi-terskel? Skal vi telle hver aksje separat, eller kun telle antall unike aksjonærer? Disse valgene vil ha en dramatisk innvirkning på det endelige tallet. Et estimat basert på en definisjon vil være svært forskjellig fra et estimat basert på en annen. Usikkerheten i et slikt estimat ville være enorm.

I stedet for å jakte på et uoppnåelig presist tall, bør fokuset heller ligge på å forstå fordelingen av eierskap i Norge. Hvem eier hva? Hvor konsentrert er eierskapet? Dette er spørsmål som kan besvares ved å analysere data fra ulike kilder, og som gir et mer nyttig bilde av den norske eiendomsstrukturen enn et usikkert tall. Det er i denne analysen av fordelingen, og ikke i jakten på et endelig antall eiere, at den virkelige verdien ligger. En grundigere analyse av eierskapsstruktur vil kunne gi verdifull innsikt i økonomiske forhold, maktfordeling og sosiale ulikheter i Norge. Dette er en langt mer fruktbar tilnærming enn å forsøke å telle et ubestemmelig antall.