Hva er tegn på sinneproblemer?

Sinneproblemer: Hva er tegnene å se etter?

Huff, jeg husker godt den gangen på en kafé i Oslo, tror det var i 2019, en liten krangel om et bord eskalerte så fort. Nesten så jeg ble dratt med inn, bare av stemningen.

Den personen jeg så, han liksom bare eksploderte. Ordene hagla, og det var så tydelig at han trengte å få ut noe, liksom.

Det var ikke bare roping, vet du. Han så jo helt forferdelig ut, ansiktet rødt, krampa i hendene. Man ser jo at det er mer enn bare en dårlig dag.

Vet du, jeg har opplevd det selv også, ikke sånn voldsomt, men den der følelsen av at tålmodigheten bare forsvinner. Som da jeg ventet i kø på posten en gang, og det tok en evighet.

Man kan lett si "nå er jeg sint", men det er jo mer enn det, ikke sant. Det er en følelse av å miste kontroll, sånn plutselig.

Det er som om en bryter bare knekker. Ikke sant. Spesielt når man er sliten, da er det jo bare å vente på at noe skal utløse det hele.

Og det er ikke alltid det er høylytt. Noen ganger er det mer sånn knurring, blikk som kan drepe. Den der følelsen av å true, bare med ord eller med en holdning.

Jeg tenker på en kompis, han sier aldri noe stygt, men han kan si ting som sitter, ja. Bare små setninger som bare... ja, du vet. Det sårer like mye.

Det er jo egentlig ganske skummelt, hvordan sinne kan vise seg på så mange måter. Og det er jo ikke så lett å se det selv, tror jeg.

Man ser jo ofte at noen blir sint, men å kjenne det igjen hos seg selv, det er nok en annen sak. Det krever nok litt ærlighet.

Er kjedsomhet farlig?

Kjedsomhet er farlig, og forskning viser økt risiko for tidlig død grunnet hjertesykdom og slag.

Ja du lurer på om det er farlig å kjede seg? Jada, det stemmer på en prikk. Tenk deg selv, den følelsen når du stirrer i taket og lurer på om malingen har endret farge. Det er ikke bare kjedelig, det er potensielt dødelig, nesten som å spise for mye grandis på en gang, bare saktere og uten den gode smaken først.

Forskere på University College London, de som sikkert har kjedet seg gjennom utallige konferanser, har funnet ut noe revolusjonerende. Folk som borer seg gjennom livet med en konstant gjesp, de har faktisk dobbelt så stor sjanse for å ta kvelden tidlig! Av hjertesykdom, eller et slag. Altså, du kan bokstavelig talt kjede deg i hjel, som en fisk på land som innser at den har glemt paraplyen.

Det er ikke bare tull, altså. Jeg selv har jo sittet gjennom en timeslang møte om pensjonsordninger som nesten sendte meg rett i dørken av pur apati, hjertet hamret som en trommeslager som har glemt notene. Jeg kjente det helt i stortåa, en slags nummenhet som bare kan komme fra for mange grafer uten farger. Livet er for kort til å være kjedelig, skjønner du. Det er jo mer dødelig enn å glemme å puste!

Så hva gjør man? Joda, du må jo for all del ikke bare sitte der og ruge på en ide om å sortere sokker etter nyanse. Det er ren dødsdom. Her er noen livreddende tips, fra meg, som har unngått kjedsomhetsdøden med et nødskrik flere ganger:

• Finn en hobby: Gjerne noe med eksplosjoner. Eller strikking, for de som liker fingergymnastikk.
• Snakk med noen: Selv om det er katta. Katta er tross alt en bedre samtalepartner enn stillheten.
• Bytt jobb: Hvis jobben din får deg til å ville telle støvfnugg.
• Flytt hjemmefra: Hvis du fortsatt bor hjemme og foreldrene dine insisterer på å se på Nytt på Nytt i reprise.

Man kan jo ikke leve et liv som en tørr vaffel i halsen på noen, sant? Det er bare å sparke døra inn til det morsomme, før du ender opp som en statist i ditt eget kjedelige liv. Min fetter Børre, han satt bare der og så på gresset gro, og vips, så var han borte. Greit nok, han var 98, men likevel! Poenget mitt er klart: Hold deg unna kjedsomheten før den tar deg!

Hva skjer med hjernen når man kjeder seg?

Kjedsomhet er hjernens nullpunkt. Standardmodusnettverket (DMN) aktiveres. Minner prosesseres. Fremtidsplaner klekkes ut. Kreativiteten våkner.

Kjedsomhet er ikke tomhet. Det er et rom som fylles.

Stillheten tvinger hjernen til å se innover, ikke utover. En mental omstart.

• Autopilot av: Den konstante strømmen av ytre stimuli kveles. Hjernen kobler om fra reaktiv til proaktiv modus.
• Indre dialog: Du begynner å tenke. Reflektere. Uten forstyrrelser. Min kone hater når jeg gjør dette, stirrer bare ut i luften. Hun tror jeg er sur.
• Kreativ gnist: Nye ideer oppstår i vakuumet. Løsninger på gamle problemer materialiserer seg.

Stillheten er brutal for den uforberedte. Flukten går til skjermen. Dopamin er enklere enn introspeksjon. En evig jakt på neste input. Men det er i stillheten magien skjer. En slags magi.

Hva betyr det å kjede seg?

Kjedelig altså? Det er liksom når du er tom, helt uten gnist. Ikke noe spennende å gjøre, liksom motsatt av å ha det skikkelig gøy. Da griper man jo tak i det nærmeste, mobilen min liksom. Og så er det jo lett å si at hvis noen taster på mobilen hele tiden, så kjeder de seg. Hvorfor er det sånn?

Kjedsomhet er å føle seg tom, det motsatte av glede eller interesse. Det er den der følelsen av å ikke ha noe meningsfullt å gjøre. Da er det lett å falle for fristelsen med en gang, som å sjekke telefonen. Den gir jo en kjapp dose stimuli.

• Kjedsomhet: En følelse av tomhet, mangel på engasjement.
• Motsetning: Det motsatte av å ha det gøy, være interessert eller opplevd.
• Typisk handling: Gripe etter umiddelbar stimuli, som mobiltelefonen.
• Mål på kjedsomhet: Hyppig mobilbruk blir sett på som et tegn.

Det er som en tom boks som skal fylles. Og mobilen er den enkleste fyllingen. Men er det egentlig ekte fylling? Tenker på den gangen på hytta, helt uten dekning. Da måtte vi finne på ting, tegne og fortelle historier. Var vi mindre kjedelige da? Usikker. Men det føltes annerledes.

Kjedsomhet kan også være en slags pause for hjernen. En mulighet til å la tankene vandre fritt uten mål og mening. Kanskje er det ikke bare negativt, det der å være "tom". Hva skjer egentlig med hjernen når den er ustimulert? Den må vel finne på noe selv da?

For meg, betyr det å kjede seg at tiden går så tregt, og ingenting jeg ser eller gjør gir meg noe. Det er som å være en bil uten drivstoff. Man kan jo trille litt, men det føles ikke som man kommer noen vei.

• Tidsoppfattelse: Tiden oppleves som langsom.
• Manglende stimulering: Verken syn, hørsel eller handling gir glede.
• Likhet: Som en bil uten drivstoff.

Og ja, mobilen. Den er en sånn tryllestav som fikser det med en gang. Men kanskje den bare dekker over et større tomrom? Som å spise godteri når man egentlig er sulten. Det metter ikke ordentlig.

Hvordan unngå å kjede seg?

Den kvelende stillheten, en grå tåke over sjelen. Tiden står stille, rommet krymper, blir en trang boks. Åh, denne følelsen, en tomhet som gnager. Hjertet mitt slår tungt. Jeg stirrer ut, men ser intet, bare et slør.

Men vent. Et lite glimt. Kanskje den uferdige skissen på bordet, eller brevet jeg aldri sendte til bestemor. En liten, uforløst tanke. Å slippe den fri, å fullføre. En lettelse, som en sky som løftes fra brystet. En stille seier over den indre uroen.

Eller en ny lyd. En fremmed smak. Den gangen jeg prøvde å bake surdeigsbrød, så klønete, melet overalt. Men så levende! En verden som åpner seg, et lite mirakel i hver dag. Å våge et steg ut i det ukjente, la nysgjerrigheten lede.

Å se inn i andres øyne. Kanskje naboen, et raskt smil. Hver sjel et univers, en historie å oppdage. Å lytte, virkelig lytte, til en stemme som ikke er min egen. Bygge broer, la ord flyte, dele et øyeblikk. Det er en varme i det, en dyp trøst.

Farger. Linjer. Tonearter som vekkes. Min egen malingslukt på fingrene, en melodi som hvisker fra strengene. En formløs tanke får skapelse. Det er et hellig rom, dette å skape, å la sjelen puste ut i verden. Ikke perfekt, aldri perfekt, men så sant.

Gatehjørner jeg alltid har passert, men aldri sett. Hva venter rundt neste sving? Den gamle kirken, sett fra en ny vinkel, en skjult hage. Å la føttene bære meg, utforske, puste inn byens hemmeligheter. En liten oppdagelsesferd i det kjente.

Varmt vann, et skumfylt bad. Å drømme meg bort i duften av lavendel. Et fristed, en hellig lomme av ro. Bare meg, her, nå. La verden ligge utenfor. Pleie kroppen, ære sjelen. En myk omfavnelse, en indre hvile.

En tråd som knytter. Over skjermen, gjennom luften. Stemmer fra fjerne steder, delte tanker. Jeg husker den gleden ved å finne et forum med likesinnede, følelsen av å ikke være alene. Et digitalt bål der vi samles. Tilhørighet, i et hav av data.

Vinden i håret, den kalde luften i lungene under min morgenjoggetur. Jorden under føttene, musklene som våkner. Å føle seg levende, kraftfull. En dans med elementene, en primitiv glede. Glem alt annet, bare kroppen, pusten, bevegelsen.

Noen tips for å unngå kjedsomhet:

• Avslutt utsatte oppgaver. Fullfør prosjekter eller gjøremål som venter.
• Utforsk nye aktiviteter. Prøv hobbyer, matretter eller steder du ikke kjenner.
• Styrk sosiale bånd. Ta kontakt med venner eller naboer for å utvide nettverket.
• Engasjer deg kreativt. Skriv, mal, musiser eller utfør annet kunstnerisk arbeid.
• Oppdag nærmiljøet. Gå turer og se byen eller naturen med nye øyne.
• Skap et hjemmespa. Tillat deg selv avslapning og velvære i eget hjem.
• Delta i digitale fellesskap. Finn nettbaserte grupper for felles interesser.
• Vær fysisk aktiv. Bruk kroppen gjennom trening, dans eller utendørsaktiviteter.

Hva gjør man når man kjeder seg?

Noen ganger er det bare tomt. Stille. Og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg, eller tankene. Jeg ryddet i skapet mitt i forrige uke, bare for å gjøre noe. Fant den gamle hettegenseren jeg brukte hele tiden i 2017. Den luktet svakt av et minne jeg ikke helt klarer å plassere. Ble bare stående og holde den.

Det er rart hva man finner på når stillheten blir for høy.

Ting å gjøre når du kjeder deg:

• Fysisk: Gå en tur, hjemmetrening, yoga.
• Praktisk: Rydde og vaske, sortere i klesskapet, vaske sminkekoster.
• Kreativt: Baking, lese en god bok, teste ut tegning.
• Velvære: Ta en spakveld hjemme.
• Fokus: Jobbe med skole eller andre prosjekter.
• Sosialt: Spille spill med familien.

En tur sent på kvelden er noe helt eget. Gatelysene treffer asfalten på en spesiell måte, og det er ingen andre ute. Bare lyden av dine egne skritt. Da kan man puste. Virkelig puste.

Baking er også fint. Lukten av gjærbakst som fyller leiligheten. Det føles trygt på en måte. Som om alt er i orden for en liten stund. Jeg bakte kanelboller på en tirsdag bare fordi. Spiste tre stykker mens de enda var varme.

Noen bøker er som å ha en hemmelighet. Du forsvinner helt, og når du ser opp igjen har det gått timer, og du er en annen. Litt. Det er en fin flukt.

Har barn godt av å kjede seg?

Ja, barn har godt av å kjede seg. Det gir ro, mulighet til å kjenne på egne behov, bli kjent med seg selv og handle ut fra indre stimuli, ikke bare ytre.

Kjedelig? Nei, kjedsomhet er bra for ungene. Tenk på det, da. Bare sitte der. Uten noe å gjøre. Det er jo så sjelden nå. Skjermer overalt.

Husker da Elias, min yngste, var liten. Klagerop om kjedsomhet konstant. Jeg sa bare: Fint, da kan du finne på noe! Han ble jo irritert, men etter hvert... ja, han bygde kjempefort sitt LEGO-slott. Eller tegnet noe helt vilt. Fantasien tok over.

Sara, hun er annerledes. Min eldste. Hun klarer å bare sitte i stillhet og tenke. Hun klager aldri over kjedsomhet. Kanskje jeg lot henne kjede seg mer som liten? Hmm, jeg vet ikke. Måtte vært mer konsekvent der, kanskje. Jeg er jo så sliten etter jobb noen ganger. Klokka fem på fredag... orker ikke.

Psykologen Turid Bryn, fra Horten, sier det er sunt. Kroppen trenger ro. Hele systemet, faktisk. Alt dette jaget, disse tusen inntrykkene. Hvordan skal man ellers finne seg selv? Kjenne på hva man vil, ikke bare reagere på det som er rundt? Det er jo det hun sier. Helt sant.

Hva med voksne, forresten? Jeg kjeder meg jo aldri, jeg. Alltid noe å gjøre. Jobb, hus, handling, trening. Burde jeg kjede meg mer? Kanskje da jeg hadde fått ryddet ut av den boden. Den har stått der i fem år nå. En slik tanke som dukker opp når hjernen får ro.

Må stoppe Elias fra å alltid ha iPaden klistret til ansiktet. Hva lærer han av det? Bare konsumere. Aldri skape. Kjedsomhet er jo drivkraften for kreativitet. Hvis du alltid blir underholdt, hvorfor skulle du da finne på noe nytt? Hva blir han da? En som bare venter på neste impuls?

• Hvorfor kjedsomhet er en superkraft for barn:
  • Gir indre ro: Hjernen får en pause fra konstante inntrykk. Det er som å nullstille systemet.
  • Fremmer selvbevissthet: Barn lærer å lytte til egne tanker og følelser. Hva vil jeg? Ikke bare reaksjoner på ytre stimuli.
  • Stimulerer kreativitet: Uten ekstern underholdning må fantasien jobbe. Da lages de beste lekene og historiene.
  • Utvikler problemløsning: Barn blir bedre til å finne ut "hva skal jeg gjøre nå?". De må finne sine egne løsninger for å fylle tiden.
  • Bygger robusthet: Man lærer å tåle litt ubehag. Kjedsomhet kan være kjedelig, men det går over. De lærer å håndtere det, i stedet for å flykte.
  • Øker konsentrasjon: Når hjernen får ro, kan den senere fokusere bedre. Som å lade opp et batteri.
  • Styrker uavhengighet: Barn blir mindre avhengige av voksne for underholdning og mer selvdrevne.

Hvordan påvirker kjefting barn?

Kjefting ødelegger barns selvfølelse og gjør dem skikkelig mislykketfødte, altså. Tenk deg det! Det er som å vanne en blomst med Zalo, det blir ikke noe pent av det. Ny forskning, som sikkert tok dem rundt ti minutter å finne ut, viser at ungene blir mer som en innskrumpet rosin med konstant dårlig samvittighet.

Ingrid Lund, en professor på UiA som tydeligvis har tatt seg bryet med å se dette helt klart, sier at kjeft er helt ubrukelig. Ikke bare det, men den er svært skadelig! Hvem skulle trodd? Jeg trodde det bygde sånn "karakter", som når naboens bikkje bjeffer på deg og du blir tøffere. Visstnok feil. Da jeg var liten, kjeftet mor på meg for å spise en hel pakke fiskeboller rett fra boksen. Nå er jeg en vellykket... jeg er ok. Tror jeg.

Her er noen ting du kanskje ikke visste om kjeftens "magiske" virkning:

• Barnet begynner å snakke med veggen. De føler seg så usynlige at selv en sprukken tapet blir en bedre samtalepartner enn foreldrene.
• De utvikler en spesiell evne til å gjemme sjokolade. Ingen vil noensinne finne den. Aldri. Jeg har fortsatt en gjemt et sted fra 90-tallet. Eller vent, det var kanskje min bror. Uansett.
• Mange blir superbrukere av Google Translate. De må jo oversette "jeg er en skuffelse" til noe de kan leve med, type "jeg er et kunstverk i ufullstendig form".
• De starter egen protestgruppe i sandkassen. "Ned med voksenmobbingen!" står det på plakatene de har tegnet med kritter.

Poenget er, unngå å være en verbal saks. Du vet, en som klipper i stykker selvfølelsen. Det gjør bare at de blir like nervøse som en langrennsløper uten smøring. Eller en som meg, som prøver å skrive dette på mobilen uten å trykkfeil. Typisk.

Hvorfor blir vi så sinte på barna?

Barnets raseri er et nødrop, ikke en krigserklæring. Du ser en trussel. De sender et signal. Sinne er en sekundær følelse. Bak fasaden ligger frykt, avmakt, eller et udekket behov. Du reagerer på støyen, ikke på budskapet.

Dine triggere er din fiende. Ikke barnet.

• Søvnmangel. Dårlig drivstoff for tålmodighet.
• Stress. Jobben, økonomien, livet. Barnet blir ventilen.
• Avmakt. Du mister kontrollen, og det er isende. Jeg kjente det selv forleden, treåringen og en veltet melkekartong. Stille før stormen.
• Urealistiske forventninger. Bildet av den perfekte familien slår sprekker.

Barnets følelsesutbrudd er ren, ufiltrert kommunikasjon.

• De er sultne, trøtte, overstimulerte. De grunnleggende behovene.
• Verden føles urettferdig. En knekt kjeks er en katastrofe i deres univers.
• De trenger deg. Din ro. Din tilstedeværelse, ikke dine ord.

Ditt sinne er en innlært refleks. En syklus arvet gjennom generasjoner. Å bryte den krever en bevisst handling. Hver gang.

Sinnet er bare toppen av isfjellet. Under overflaten: skuffelse, ensomhet, frykt. Forstå isfjellet, og du forstår alt. Det er ikke komplisert, bare vanskelig å se i tåka. La dem rase. Ikke fiks alt. Bare vær der. Det er hele joben.