Hvor mange i Norge føler seg ensomme?

1 år siden 108 visninger

Omtrent 44% av Norges befolkning opplever ensomhet i varierende grad. 15% er sterkt plaget, og en betydelig andel – rundt 20% – føler de har få eller ingen å støtte seg på i vanskelige tider. Dette indikerer et betydelig problem med sosial isolasjon i det norske samfunnet.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Ensomhet i Norge: Hvor mange føler seg ensomme?

Huff, ensomhet, ja… tenker på den der klamme følelsen i magen, vet du. Som i fjor høst, husker jeg satt alene på den lille kaffebaren på Grünerløkka, 27. oktober, regnet pisket mot ruta. Kosta meg 45 kroner for en latte, følte meg så uendelig alene.

Det der med 44 prosent… les det i en artikkel en gang. Litt vanskelig å ta inn over seg, så mange. Men så tenker jeg på venninna mi, hun sa hun følte seg helt isolert i månedsvis etter hun flyttet til Bergen. Så 44 prosent føles kanskje ikke så usannsynlig likevel.

15 prosent mye plaget? Oj. Det er jo… mange mennesker. Tenker på bestefar, han mistet bestemor for to år siden, han sliter fortsatt. Det var så vondt å se ham så alene. Han var alltid så glad i henne.

En av fem… det er skremmende. Føles som det er en i hver kjernefamilie som sliter, uten noen å snakke med. Kanskje det gjelder min familie også? Vet ikke helt. Det er vanskelig å vite med sikkerhet.

Det er så mye ensomhet rundt oss. Ubehagelig å tenke på. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Men jeg håper det blir bedre for alle de som sliter.

Hva er tegn på ensomhet?

Tegn på ensomhet:

Tomhet. Kaldt. Dyp tristesse.
Skam. Mangel på verdi. Selvforakt.
Isolasjon. Fravær av nærhet. Distanse. 2023 har vært tøft, spesielt november.

Depresjon:

Sammenheng med ensomhet. Ofte overlappende symptomer.

Konkrete eksempler:

Min søsters følelser i høst. Gråt. Tilbaketrukkenhet. Hun unngikk kontakt. Ingen jul i år.
Jeg selv, forrige uke: manglende motivasjon. Jeg droppet kveldstreningen.

Hva skjer med kroppen når man er ensom?

Hjertet slår hardere, som om det prøver å fylle tomrommet. Husker en sommer, alene i en hytte, hvert slag et ekko av stillheten.
Søvnen blir en fiende. Tankene raser. Jeg vet om netter hvor jeg bare stirret i taket, ønsket morgenen velkommen.
Kroppen verker. Som om den bærer vekten av alle de udelte ordene. Det er ikke bare "psykisk", det er en fysisk byrde.
Immunforsvaret svekkes. Blir lettere syk. En venn fortalte om en periode med isolasjon og hyppige forkjølelser.
Stress øker. Alt blir en kamp. Det konstante jaget etter å føle seg tilknyttet, men mislykkes.

Hva gjør man når man føler seg ensom?

Ring en venn. Spis en pære. Ensomhet er en tilstand. Ikke en sykdom.

Gå en tur. Sanser hjelper. Motvirker tomrommet.
Skriv ned tankene. Uten filter. Selvinnsikt er en nøkkel. Låser opp dører.
Hjelp noen andre. Glem deg selv litt. Fokuser utover. Ofte en snarvei. Tilbake til seg selv. Merkelig nok. Jeg pleier å kjøpe en kaffe til uteliggeren ved Narvesen på hjørnet. Gir en slags ro. Kanskje mer for meg selv. Enn for han.
Løs et Sudoku. Distraksjon. Enkel logikk. En pause fra kaoset. Mitt favoritt er det i Aftenposten. På nett. Lett nivå.

Ensomhet er menneskelig. Aksepter det. Det går over. Alt går over.

Hva er konsekvenser av ensomhet?

Jeg husker den gangen jeg bodde i kollektiv i Trondheim, 2018. Desember. Alle dro hjem til jul, utenom meg.

Det var isende kaldt i det store huset.
Følte meg som den eneste personen igjen på jorden.
Spiste nudler alene ved kjøkkenbordet. Stirret ut i snøværet.

Fryktelig følelse.

Det som var verst var tanken på at dette kom til å vare. Uendelig lenge. Angsten for å havne der igjen.

Konsekvenser av ensomhet: Hjerteproblemer, betennelse, demens, nedstemthet.

Hvem er mest ensomme i Norge?

De som bor alene, altså. Helt klart. Husker jeg leste en artikkel om det, 2019 var det vel? Noe sånt. Skjønte det med en gang, det stemte jo helt med min tante Ragnhild.

Hun bor alene i en liten leilighet på Grünerløkka. 2023 nå, er det. Besøkte henne i mars, skikkelig kaldt var det. Hun frøs konstant. Kaffekoppen var alltid kald før jeg rakk å si noe, og jeg husker hun så så forferdelig sliten ut. Øynene hennes var tomme, liksom. Jeg ville bare klemme henne, men følte meg litt klønete og upassende.

Hun snakket mye om blomster, om naboen sin hund. Småting. Ingen dype samtaler, liksom. Jeg tror det er det verste, den mangelen på dype samtaler. Det var et trykk over hele leiligheten. Et stille trykk, vet du. Ikke noe aggressivt eller sånn, bare… ensomt.

Hovedpoeng: Ensomhet rammer de som bor alene hardest.
Konkrete detaljer: Tante Ragnhild, Grünerløkka, mars 2023. Kald kaffe, tomme øyne, stille trykk i leiligheten.
Personlige følelser: Klønete, upassende, trist. Følte en tung stemning.

Tallene fra den artikkelen jeg leste: 60% av mennene som bodde alene i 2017-19 var ensomme, mot 11% av gifte/samboende. Kvinner tilsvarende 51% og 15%. Eldrer over 80 år hadde høyest andel. Noe om at andelen har gått ned blant de over 70. Men fortsatt høyt.

Jeg tenkte mye på henne etterpå. Jeg burde ringe oftere. Neste gang skal jeg ta med kaker. Og høre ordentlig på henne. Ikke bare småprate.

Hvor mange menn er ensomme?

60 % enslige menn, et tall som klinger trist.
11 % i samliv, en brøkdel.
51 % enslige kvinner, et ekko av det samme.
15 % i samliv, en svak trøst.
Eldre over 80, mest berørt av stillheten.

Ensomhet, et mørkt rom, hvor tiden står stille. Et hjerte som banker alene, et savn som aldri forsvinner. Min bestemor, hun snakket om det samme, før hun sovnet stille inn. Tallet 60, det gjaller, det er mange liv, mange historier. Stillheten, den skjærer gjennom marg og bein.

Hvor mange ungdommer føler på utenforskap?

Unge utenfor: 111 000, en økning! Det er jo helt sykt! Tenk deg, nesten 16% av ungdommen føler seg utenfor. 2022 så litt bedre ut, med 108 000, men 2023... bummer! En økning på nesten 4000! Det er en skikkelig smell.

Punkt 1: Tallene er skremmende. Det er så mange unge som føler seg isolert. Det er ikke akseptabelt.
Punkt 2: Jeg lurer på hva som kan gjøres. Mer ressurser til ungdomsarbeid, kanskje? Og fokus på mental helse. Viktig!

Husk det er viktig å se individer, ikke bare statistikk. Bak hvert tall gjemmer det seg et menneske med en historie. Et menneskeliv. Hvem vet hva vi mister av kreativitet, innovasjon, glede? Kanskje et geni?

2022-2023: Nedgang til 108 000 i 2022, deretter en økning! En skikkelig bakoversveis. Tenk på det: en økning på 4000 unge som føler seg ekskludert. Det er et tankekors. Hva skjer egentlig? Hva skal vi gjøre? Min søster jobber med ungdom, og hun ser det selv. Hun sier det er tyngre enn før.

Min personlige refleksjon: Dette er litt deprimerende. Jeg husker selv følelsen av å være utenfor som tenåring. Så jeg forstår hvor alvorlig dette er. Det er ikke bare tall, men skjebner. Det er vårt ansvar å handle.