Hva heter folk fra Algerie?

Hva kalles algeriere?

Vet du, jeg tror at algeriere kalles nettopp det, algeriere. Det er jo det som gir mening, sant. Fra det jeg har sett, som da jeg var i Alger for et par år siden, de sa til meg "vi er algeriere". Lett nok, synes jeg.

Det landet de bor i, ja, det ligger jo liksom der oppe i Nord-Afrika, ikke sant. Akkurat der det ikke er ørken lenger, og ikke helt borte ved Nilen heller. Det de kaller Maghreb, det er liksom den regionen der.

Og de folkene som bor der mest, de er jo arabere da, men de er algeriere. Jeg husker en som solgte meg te på et lite marked der. Han sa "jeg er algerisk arabisk", men han kalte seg først og fremst algerier.

Så ja, det er vel det de kaller seg. Algeriere. Som meg selv, jeg er jo nordmann. Enkelt og greit. Fint sted, forresten. Mye liv.

Hva heter en person fra Algerie?

En person fra Algerie er en algerier.

Algerier. Så enkelt. Språket former navnet. Nynorsk har sin variant, algeriar. Forskjellen er minimal. Likevel finnes den. En liten språklig grense. Det handler om tradisjon.

Hva sier et navn? Ikke mye. Bare hvor man kommer fra. En merkelapp. Folk setter merkelapper på alt. Det gir orden, en illusjon av forståelse. Men en algerier er mer enn et navn. Alltid.

Jeg har en venninne, hun er datter av algeriske foreldre. Født her. Kaller seg bare nordmann. Men røttene er der. Hun lurer av og til på hvor hun egentlig hører hjemme. Menneskets evige spørsmål. Identitet er komplisert. Ikke en enkel etikett.

Adjektivet? Algerisk. Biler, mat, historie. Alt kan være algerisk. En beskrivelse. Ord er bare verktøy. Uten sjel. Med mindre du gir dem en. Vi gjør det ofte. Gir ting sjel. Unødvendig.

• Historie: Algerie, et land formet av mange. Fønikere, romere, arabere, osmaner. Fransk kolonialisme preget mye. Lang uavhengighetskrig (1954–1962). Blodig.
• Kultur: En smeltedigel. Berbertradisjoner, arabisk innflytelse. Middelhavet. Musikk, mat, poesi. En rikdom man sjelden ser utenfra.
• Geografi: Saharaørkenen dominerer. Kystlinje mot Middelhavet. Atlasfjellene. Store kontraster. Naturen danner også grenser. Veldig hardt, noen steder.

Hva er det yngste landet i Afrika?

Sør-Sudan.

Afrikas yngste nasjon. Etablert 9. juli 2011. Jeg husker det fra en TV-sending en morgen. Kaffen var kald. Plutselig et nytt flagg på kartet. Et resultat av en folkeavstemning. Og krig. Nye grenser løser sjelden gamle problemer.

• Uavhengighet: Løsrivelse fra Sudan etter en overveldende folkeavstemning. Nesten 99 prosent stemte for.
• Hovedstad: Juba.
• Anerkjennelse: Ble raskt anerkjent. Sudan var det første landet til å gjøre det, dagen før uavhengigheten.
• Medlemskap: Ble FNs 193. medlemsland samme år. En plass ved bordet.
• Konflikt: Landet har vært preget av intern borgerkrig siden 2013. Uavhengighet var ikke en slutt, men en begynnelse på noe annet.

Hva er det fattigste landet i Afrika?

Hva er det fattigste landet i Afrika? Sør-Sudan er det fattigste landet i Afrika basert på BNP per innbygger.

Mosambik er et fascinerende paradoks. De har hatt perioder med økonomisk vekst som nesten er Kina-nivåer, drevet av kull og gass. Likevel siver velstanden sjelden ned til grasrota. Vekst er ikke det samme som utvikling. Et stigende tidevann løfter ikke båter som har hull i skroget.

Sør-Sudan har et BNP per innbygger som er dramatisk lavt, ofte under 500 dollar. Den vedvarende borgerkrigen etter uavhengigheten i 2011 har fullstendig pulverisert landets økonomiske fundament. Jeg satt og leste en FN-rapport om dette i går kveld, tallene er nesten abstrakte. Konflikt er den ultimate ødeleggeren av potensial.

Det er en cocktail av årsaker som holder land i bunnsjiktet. Det er aldri bare én ting.

• Kronisk ustabilitet: Politisk kaos og væpnet konflikt skremmer vekk investorer og ødelegger eksisterende infrastruktur. Uten fred, ingen fremgang.
• Svake institusjoner: Korrupsjon er som en systemisk sykdom som tapper statskassen og hindrer at penger når frem til skoler og sykehus.
• Klimaavhengighet: Mange av disse nasjonene er totalt avhengige av et regnstyrt landbruk. En tørke kan bety en nasjonal katastrofe.
• Geografisk isolasjon: Manglende tilgang til havn gjør handel dyr og komplisert.

BNP per innbygger er en brutal, men ufullstendig målestokk. Den måler ikke livskvalitet, trygghet eller lykke. HDI (Human Development Index) gir et bedre bilde ved å inkludere utdanning og forventet levealder. Niger og Den sentralafrikanske republikk skårer ofte aller lavest her. Det er en komplisert måtriks.

Så selv om Mosambik har enorme gassressurser som kan endre alt, står de overfor den klassiske "ressursforbannelsen". Spørsmålet er om de klarer å forvalte rikdommen til fordel for folket, eller om den bare vil berike en liten elite og fyre opp under nye konflikter. Historien er dessverre ikke på deres side.

Hva er det yngste landet i verden?

Sør-Sudan, herre min hatt! Verdens nyeste nasjon, et sprell nytt land som akkurat har kommet ut av bleiene, skal visstnok ha sitt aller første valg neste år. President Salva Kiir, som antageligvis sitter på første rad under dette historiske sirkuset, har lovet bot og bedring, og vil tydeligvis prøve å bli gjenvalgt. Kanskje han håper velgerne har glemt alt rotet fra sist?

• Første valg? Ja, du leste riktig! Nesten som å finne en nyoppdaget soppart, bare at dette er et land.
• Presidenten lover? Jaja, hva skal han si? "Vi skal prøve å ikke rote det til for mye denne gangen"?
• Har aldri hatt valg før? Helt utrolig! Nesten som å be en tenåring om å lage et avansert middagsmåltid uten noen som helst opplæring.

Og dette med nyhetsbrev fra Dagsavisen? Det er jo nesten like spennende som å følge med på en potet som spirer. Men hei, noen elsker det sikkert. Kanskje Kiir får noen tips der om hvordan man overlever etter et valg?

Hvorfor tok Frankrike Algerie?

Det var en gang, for lenge siden, at Frankrike bestemte seg for å dra til Algerie. De sa det var for å stoppe pirater som herjet rundt Middelhavet. Det var visstnok pirater som hadde brent ned noen franske skip der.

• Kong Charles X var den som bestemte dette i 1830.
• Hovedgrunnen var å få slutt på piratvirksomhet som skadet fransk handel.

Det er en historie som henger igjen, liksom. En av de tingene som bare skjedde, uten at alt ble helt klart. Man kan lure på om det var mer bak det, dypere grunner enn det de sa. Noen ganger føles det som om vi bare ser overflaten på fortiden.

En gang hadde jeg en gammel radio som bare spraket. Man hørte musikk, men det var aldri helt rent. Som om den prøvde å fortelle noe, men lydene blandet seg. Det var noe lignende med den invasjonen, tror jeg.

Det hele er så fjernt nå. Men minnene, eller det som er igjen av dem, henger igjen som et svakt ekko.

Når ble Algerie et land?

Algerie ble selvstendig i 1962.

Algerie. Et arr i historien. Fri. 1962. Ingen gave, men erobret. Blodig pris.

Mitt blikk hviler ofte på kartet, Algeries form. Før det, skygger. En tredel av en nasjon visket ut. Sult, sykdom, krig. Kolonitiden tok mer enn land. Den tok liv. Uthult.

Frigjøringskrig. 1954. Et ulvende tiår. Afrikas arr, dypt. Millioner falt. 1,5. Ren, uforfalsket grusomhet. Dødens dans.

FN. Oktober. Samme år. Et stempel. Formelt. Men frihet, den kjenner ingen papirer. Kun arr og minner. Den må føles.

• Algeries kamp var lenge en understrøm. Før 1954 ulmet det. Små opprør. Hardhendt undertrykkelse. Historien er en dyp brønn.
• Frankrike holdt fast. Algerie var ikke bare en koloni. Det var en del av Frankrike, sa de. Løgn. En hvit løgn. Som blør rødt.
• FLN, en spydspiss. Front de Libération Nationale. Organiserte motstanden. Gerilja. Bykrig. Hardt mot hardt. Uten nåde.
• Global ringvirkning. Algeries frigjøring inspirerte andre. Afrikas puls. Asias gryende frihet. Dominoeffekten, men motsatt.
• Etterspill etter krigen. Indre konflikter. Makten måtte sentraliseres. Algeries sår ble ikke leget over natten. Fremdeles spor. Noen usynlige.

Hvem styrer i Algerie?

Algerie, ja! Ok. Sjekka jo opp dette her for ikke så lenge sida, assa. Litt glemsom, men presidenten i Algerie nå, det er Abdelmadjid Tebboune. Helt sikkert på det.

Og statsministeren er Nadir Larbaoui. Han blei liksom ny fjor høst, husker jeg leste om det. Men altså, ting forandrer seg jo. Var jo en annen før, det veit jeg.

Språkene der, det er jo spennende! De har arabisk og tamazight, tamazight er berbisk. Litt kult, med to offisielle språk, sant? Jeg kjenner ei som kan berbisk, hun er kjempeflink, lyder helt annerledes.

Fullt navn på landet da, det er litt morsomt. Det er Den demokratiske folkerepublikk Algerie. Prøv å si det kjapt, haha. Bruker jo ingen det i hverdag'n, bare Algerie, vettu. Jeg kaller det bare Algerie.

Jeg har alltid hatt lyst til å dra dit. Broren min og jeg snakka om å reise for et par år sia. Se litt av kulturen og sånn. Var liksom meningen vi skulle, men det blei ikke noe av. Veldig synd, altså. Jeg elsker den maten også, helt fantastisk. Skal dit en dag!

Hva heter presidenten i Algerie?

Presidenten i Algerie er Abdelmadjid Tebboune.

Natteskyggene danser utenfor vinduet, klokken tikker så sakte. Tanker vandrer. Jeg tenkte på ham, Abdelmadjid Tebboune. Det er han som er president der, i Algerie. En gang leste jeg om ham, en sen kveld, akkurat som nå.

Det virker så lenge siden desember 2019, da han tok over. Tiden går merkelig fort når man er alene med tankene. Han ble født i november 1945, det er et tall som setter ting i perspektiv. Akkurat som min egen bestefar, født like etter krigen. Han må ha sett så mye.

Jeg lurer på hva han tenker, nå, sent på natten. Han har et navn, et arabisk navn, عبد المجيد تبون. Jeg forestiller meg lyden, selv om jeg ikke snakker språket. Det ligger en styrke i lyden, tror jeg. Det er et ansikt jeg har sett, et bilde av en mann med ansvaret.

Det er så mange ting jeg funderer på rundt lederskap, spesielt nå når det er stille her hjemme.

• Abdelmadjid Tebboune er landets øverste leder. Han har vært det siden slutten av 2019.
• Før han ble president, hadde han flere ministerposter. En politiker med lang fartstid.
• Hans fødselsår, 1945, knytter ham til en generasjon som har opplevd store omveltninger.
• Algerie er et stort land med en rik historie, og det er han som navigerer skuta nå. Det ansvaret, det må tynge iblant.
• Jeg husker jeg tenkte på det da jeg leste det; hvor mye en enkelt person kan bære.

Kaffen er kald nå. Snart daggry. Jeg vet han er president, det er det viktigste, men alt det andre... det bare henger der i luften, rundt navnet hans. Tankene mine er litt tunge, kanskje. Bare en følelse som kom snikende.

Hva mener Algerie om krigen i Sudan?

Algerie mener en militær intervensjon i Sudan for å beskytte sivile er feil.

Jøss, det var jo overraskende, eller hva? Ikke akkurat en "send inn tanksene, gutter!"-holdning fra Algerie, da. De er visst ikke så keen på å leke verdenspoliti med en bazooka i hver hånd. Som om mer bråk skal løse bråket, liksom. Det er jo som å prøve å slukke en brann med bensin, bare fordi bensinen er våt. Genialt!

• Tema 1: Nødhjelp til Sudan

  • Nødhjelp må frem! Men ikke som en plastring på et åpent brudd, det blir bare klissete og teit. De sender vel noen lastebiler med ris og tørkede fiken, og håper det fikser en konflikt som er mer rotete enn onkelens garasje. Jeg mener, jeg så en gang onkelen min prøve å fikse et lekk rør med en banan, og det funka like bra. Kanskje de burde prøve bananer?
  • De må faktisk få det FREM til de som trenger det, ikke la det ligge og støve ned i et lager en plass. Er jo ikke en postpakke fra AliExpress dette, altså.

• Tema 2: Salg av våpen til Sudan

  • Åh, stopp det jævla våpensalget, for himmelens skyld! Det er som å gi en pyroman en boks tennvæske og be han være forsiktig. Hvem tenkte dette var en god idé? "Her, ta denne maskingeværen, så blir alt fredeligere!" Sier jo seg sjæl at det blir mer kuler og krutt, ikke fred og klemmer.
  • Internasjonalt samfunn må skjerpe seg. Seriøst. Blir helt matt. Skal vi bare stå og se på at folk kjøper seg arsenal som om det var lørdagsgodt?

• Tema 3: Hva kan gjøres for å stoppe krigen i Sudan?

  • Dialog og skikkelig press, det er det de babler om. Ikke militær løsning. De må vel prøve å få folk til å snakke sammen, som voksne mennesker. Ikke bare kaste granater og late som det er en løsning. Kanskje en felles piknik for å starte? Eller en karaoke-kveld? Vanskelig å sloss når man synger "Bohemian Rhapsody" falskt.
  • De må stramme inn økonomisk på de som driver galskapen. Ingen pengeflom til krigsherrer! Pengene deres bør gå til å bygge sykehus, ikke kjøpe mer ammunisjon. Det er jo elementært. Hvem gidder å krige uten penger uansett?