Hvordan oppdage begynnende demens?

Demens… bare ordet gjør meg litt urolig. Tenk å miste minnene, miste seg selv, litt etter litt. Det må være så forferdelig, både for den det gjelder og for alle rundt. Jeg tenker mye på mamma, for eksempel. Hun er jo ikke akkurat ung lenger. Hva om hun begynner å vise tegn?

Det er jo de små tingene man må legge merke til, har jeg hørt. Ikke bare en glemt bursdag, liksom, men… mer… grunnleggende ting. Som mamma, hun elsker å bake. Hun har bakt de samme kakene og brødene i årevis. Hva om hun plutselig begynner å rote med oppskriftene? Eller glemmer helt hvordan man lager gjærbakst? Det ville jo vært… rart. Urovekkende.

Eller ta nøkler, for eksempel. Alle mister jo nøklene sine iblant. Men hva om det skjer hele tiden? At man leter og leter, blir frustrert og fortvilet, og ikke finner dem… igjen og igjen? Jeg husker en gang jeg besøkte tante Gerd – hun hadde demens, stakkars – og hun lette etter brillene sine… som hun hadde på hodet! Det var så hjerteskjærende.

Det sies jo også at humøret kan forandre seg. Plutselige utbrudd, eller at man blir mistenksom og usikker… Og dårlig dømmekraft, som å kle seg upassende for været, eller gjøre uvanlige økonomiske valg. Huff, det er så mye å tenke på.

Jeg leste et sted – husker ikke hvor, dessverre – at noe sånt som 100 000 nordmenn har demens. Det er jo et vanvittig tall! Det gjør meg liksom enda mer bevisst på å legge merke til endringer hos de jeg er glad i. Og ikke bare avfeie det som “alderdomstegn”. For når det begynner å påvirke hverdagen, da er det viktig å søke hjelp. Snakk med legen, liksom. Bedre med en sjekk for mye enn en for lite, ikke sant?

#Demens Tegn #Diagnose #Hukommelsestap