Hva regnes som helseopplysninger?

Hvem kan se mine helseopplysninger?

Hvem kan se mine helseopplysninger?

Autorisert helsepersonell. Tenk deg et hierarki av taushetsplikt, der bare de som trenger å vite, faktisk får vite. Som en murvegg mot nysgjerrige blikk.

• Sykehus: Leger, sykepleiere, bioingeniører.
• Fastlegekontor: Din lege, helsesekretær.
• Legevakt: Vakthavende lege, assistenter.
• Kommunale tjenester: Hjemmesykepleiere, fysioterapeuter.

Det er fascinerende hvordan vi overlater vår mest intime informasjon til systemer vi stoler blindt på. Hva er egentlig tillit verdt?

Husk at pasientjournalloven regulerer dette. Helsepersonell har strenge krav til taushetsplikt.

Tilleggsinfo:

Jeg husker en gang jeg glemte passordet til helseportalen min. Ironisk, ikke sant? Så mye hemmelighold, og så snubler man på en enkel barriere.

Hvilket lov- og regelverk gjelder ved behandling av helseopplysninger?

Hvilket lov- og regelverk gjelder ved behandling av helseopplysninger?

• Helseregisterloven.
• Regulerer sekundærbruk av helseopplysninger.
• Omfatter statistikk, forskning og kvalitetsforbedring.

Dypdykk: Tenk at hver helseopplysning er som en liten brikke i et enormt puslespill. Helseregisterloven sørger for at vi ikke bare slenger dem rundt, men bruker dem ansvarlig for å se det store bildet. Det er ikke alltid like lett å navigere i alle disse lovene, men det er jo nettopp det som gjør det interessant, ikke sant?

Hva er målet med å gi helseopplysning?

Hva er målet med å gi helseopplysning?

Pasientforståelse og bedre helse.

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger.

Beskytte privat info, bygge tillit.

Min historie: Angst på Island

Jeg husker den ferieturen til Island i 2018. Var sååå spent. Første gang jeg skulle se nordlys! Bodde på et lite gjestehus rett utenfor Reykjavik. Det var iskaldt, men lufta var så ren. Men så…

• Angsten. Den kom snikende. Hadde aldri hatt det så ille før.
• Hjertet banka som et lokomotiv.
• Klam i hendene.
• Svimmel.

Mista liksom pusten. Føltes som om jeg skulle dø. Googlet febrilsk symptomer på mobilen midt på natta. Var redd for alt!

Jeg husker spesielt en kveld. Vi var ute på jakt etter nordlyset. Kjørte langt ut på landet. Ingenting rundt oss. Bare svart asfalt og stjerner. Og da… da kom panikken.

• Det var som et trykk i brystet.
• Klarte ikke å puste ordentlig.
• Følte meg så utrolig alene. Selv om kjæresten min var ved siden av meg.

Han skjønte heldigvis at noe var galt. Vi snudde. Kjørte tilbake til gjestehuset. Han holdt rundt meg hele natta. Husker jeg bare gråt og gråt.

Dagen etter oppsøkte jeg en lege der borte. Det var flaut, men jeg måtte. Hun var veldig forståelsesfull. Ga meg noen beroligende tabletter og rådet meg til å snakke med noen når jeg kom hjem.

Hjemreisen var et mareritt. Flyplassen var full av folk. Jeg var redd for at noe skulle skje. Redd for å miste kontrollen.

Etter den turen har jeg begynt i terapi. Det har hjulpet. Jeg har lært meg teknikker for å takle angsten. Det er fortsatt dager som er vanskelige, men det går bedre.

• Jeg har begynt å meditere.
• Trener regelmessig.
• Prøver å være mer bevisst på hva som trigger angsten.
• Kutter ned på kaffe.

Island er fortsatt et sårt punkt. Jeg vil tilbake en dag. Men først må jeg bli sterkere.