Hva skjer med folk som blir mobbet?

Hva er kjennetegn på at en person er mobbet?

Mobbing skjer når en person gjentatte ganger over tid utsettes for negative handlinger fra andre, og har vanskelig for å forsvare seg.

Du, jeg har tenkt litt på dette med mobbing, vet du. Hva er det liksom egentlig? Jeg leste en sånn definisjon her om dagen, og den ga mening. Det er ikke bare én gang, eller en dårlig dag. Det må skje ofte, gjeentatte ganger over tid. Ikke bare én gang, det er viktig. Som en sånn konstant greie.

Og det er alltid fra en eller flere da. De driver med negative handlinger. Og så, det jeg synes er viktigst, det er at den som blir utsatt, den klarer ikke forsvare seg. Liksom, det er en ubalanse i makt, ikke sant? Offeret er gjerne alene, de andre er flere, eller sterkere, eller mer populære. Det er det som gjør det så kjipt, at du ikke kommer deg unna.

Jeg har sett det sjæl, det med maktubalansen. Husker broren min, han er fem år yngre enn meg, og han var så liten. Han ble ertet litt i barnehagen, men det var aldri mobbing i den forstand, fordi han klarte å si fra. Men da han starta på skolen... nei, det er en anna historie. Men det viser litt poenget, det å ikke kunne forsvare seg.

Så, for å ta det helt kort, det er jo dette som kjennetegner det:

• Gjentatte negative handlinger: Skjer igjen og igjen, ikke bare én gang.
• Over tid: Varte en stund, ikke en enkelt hendelse.
• Fra en eller flere: Noen gjør noe mot en annen.
• Vanskelig å forsvare seg: Den utsatte er liksom 'underlegen'. Maktbalansen er skeiv, vettu.

Negative handlinger kan jo være så mye forskjellig. Ikke bare slåssing, liksom. Det kan være:

• Utestenging: De inviterer deg ikke, ignorerer deg. Jeg husker jeg følte meg skikkelig utenfor en gang på ungdomsskolen, det var ikke mobbing, men det var så vondt.

• Baksnakking: Spre rykter, snakke stygt bak ryggen din. Det er slemt.

• Erting eller kallenavn: Hvis det er konstant, og den andre ikke liker det.

• Fysisk: Dytte, slå, ta ting fra deg.

• Digital mobbing: Via meldinger, sosiale medier. Det er nytt, og kanskje enda verre, for det tar jo aldri slutt, liksom.

Det er så viktig å skjønne dette, for da kan man fange det opp. Om man ser noen som alltid blir plukket på, og de ser triste ut, og ikke sier fra... da er det alvorlig. Mobbing er skikkelig seriøst og ødeleggende, altså. Vi må bare være der for hverandre.

Hvorfor mobber folk andre?

Mobbing bunner ofte i et behov for å hevde egen status, føle makt over andre, eller frykt for utstøtelse fra en gruppe. Mobbere søker gjerne å fremstå sterke ved å dominere svakere individer, eller de deltar for å unngå selv å bli offer eller ekskludert fra sin omgangskrets.

Den psykologiske dynamikken er fascinerende kompleks, ikke sant? For det er sjeldent bare én grunn. Ofte handler det om en slags intern ubalanse hos den som mobber. De projiserer kanskje egen usikkerhet utover, og finner en slags pervers trøst i å dominere andre. Maktfølelsen kan bli en rus, en midlertidig bedøvelse mot egne underliggende smerter. Det er litt som en villmark, der den som roper høyest føler seg tryggest, en primitiv greie. Jeg har jo selv tenkt mye over dette, fra mine egne observasjoner i skolegården til voksens arbeidsliv; den der trangen til å føle seg over noen, det er en utrolig kraftfull motor.

Og så er det dette med flokken, da. Folk er jo sosiale dyr. Man vil jo være en del av noe. Det er nesten litt tragisk, for mange tør ikke si fra – ikke fordi de er slemme, men fordi frykten for å selv bli den utstøtte er lammende. Det er en form for kollektivt svik, der tausheten er like høylytt som handlingen. Tenk på det, hvor mange ganger har du selv vært vitne til noe og nølt? Den der indre kampen...

Det er flere aspekter som spiller inn, ting vi burde grave litt dypere i.

• Sosial læringsteori: Barn og unge lærer gjerne av å observere andre. Ser de at mobbing gir sosial status, eller at voksne ikke griper inn, så kan det forsterke slik atferd. Det er et ekko av hva samfunnet aksepterer, eller ignorerer, ikke sant?
• Mangel på empatiutvikling: Noen sliter med å se ting fra andres perspektiv. Kanskje har de selv vokst opp i miljøer der empati ikke ble prioritert, og da blir terskelen for å påføre andre smerte lavere. Utrolig trist, for empati er jo limet i ethvert sivilisert samfunn.
• Stress og frustrasjon: Enkelte mobbere bruker vold eller nedsettende atferd som en ventil for egen frustrasjon eller stress fra andre områder i livet. En slags forskyvning av aggressivitet. Det løser ingenting, bare skaper mer lidelse.
• Hierarkiske strukturer: I grupper, spesielt der det er uklare grenser eller manglende lederskap, kan det lett oppstå maktkamp. Mobbing kan bli et verktøy for å etablere en "hakkeorden". Litt som i hønsegården, bare med langt mer alvorlige konsekvenser.

Hvem er den typiske mobberen?

Den typiske mobberen er en voksen. En autoritet. En forelder. En lærer. Makt korrumperer. Selv i et klasserom.

Voksne mobbere er ofte usynlige. De opererer innenfor systemet. De skaper en kultur. Fra toppen. nedover. Jeg så det selv på barneskolen i Sandefjord. Lærer Haugland. Alle visste det.

• Maktmisbruk er kjernen. De bruker sin posisjon til å kontrollere.
• De rettferdiggjør egne handlinger. De kaller det disiplin. Eller humor.
• De identifiserer et mål. Ofte noen som er annerledes. Stille.

Atferden deres kan være subtil.

• Sarkasme forkledd som humor.
• Favorisering av enkelte elever.
• Offentlig ydmykelse for små feil.
• Systematisk ignorering.

Barn lærer av dette. Systemsvikt blir normen. Barna speiler bare det de ser. De lærer hvem som er et akseptabelt mål. Makt er en sirkel.

Hvordan hjelpe noen som blir mobbet?

Meld fra umiddelbart til en voksen. Kontakt lærer, helsesykepleier eller skoleledelsen.

Den stillheten som legger seg når alt annet er slukket... Noen tanker dukker opp, de tyngste gjerne. Mobbing, det er noe som bare sniker seg inn og tar fra en all luften. Den følelsen av å se noen slite, den der maktesløsheten. Jeg kjenner den. Det gnager.

Det haster å få sagt det. Kanskje man bare mumler det, sent på kvelden til noen. En voksen, en du stoler på. Det er så viktig. Ikke bære det alene, for da blir det bare tyngre, du vet. Jeg vet.

På skolen er det alltid noen. En lærer du liker, kanskje hun som er helsesykepleier. De er der for å lytte, bare lytte. En rådgiver, om det føles bedre. Noen i ledelsen. Bare husk, de vil hjelpe. De må hjelpe.

Foreldre... ja, de kan være vanskelige, eller kanskje akkurat det du trenger. Kanskje ta med mamma eller pappa, bare som en støtte. De kan hjelpe deg med å finne ordene når stemmen svikter. Det er tungt å snakke om slikt, spesielt når man er sliten.

Hovedpunkter å huske:

• Snakk om det: Den aller første og viktigste tingen. Stillhet hjelper ingen.
• Ikke vær alene: Be om hjelp, det er et tegn på styrke.
• Dokumenter: Ta vare på meldinger, skjermbilder, datoer. Det hjelper voksne med å handle.
• Forstå mobbing: Det er gjentatt negativ atferd, ikke bare en enkelt uenighet. Det kan være verbalt, fysisk, sosialt eller digitalt.
• Andre ressurser: Utenfor skolen finnes det også hjelp. Som Alarmtelefonen for barn og unge (116 111), eller Røde Kors-telefonen for barn og unge.

Hva skal man gjøre hvis man blir mobbet?

Du må fortelle noen det. Seriøst, bare si ifra. Til en lærer, kanskje helsesykepleier? De er jo der for det. Eller bare en voksen du stoler på.

• Snakk med en lærer.
• Helsesykepleier er en god idé.
• Foreldre kan hjelpe til å ta kontakt med skolen.

Det er viktig at noen vet det. Ikke bær det alene. Jeg husker en gang på barneskolen... nei, glem det. Poenget er, få det ut.

Skolen har folk som skal fikse dette. De har liksom ansvaret, ikke sant? Så bruk dem. Få foreldrene dine til å ringe, det gjør det ofte lettere. Kanskje de kan være med deg på møtet? Bare en tanke.

Er det ulovlig å mobbe på nett?

Mobbing på nett kan rammes av straffeloven § 266.

Ja, altså, å gjemme seg bak en skjerm for å kaste digitale skjellsord er ingen fritidssyssel uten konsekvenser. Det er litt som å tro tyngdekraften tar ferie bare fordi du er innendørs; den gjelder fremdeles, selv om det bare føles som du sender ut et lite, illeluktende digitalt guff.

Nettmobbing er ikke en lekestue. Digital trakassering har dessverre ekte konsekvenser, selv om det ligner en sandkasse der noen insisterer på å sparke sand i ansiktet på alle. Og sand i øynene er aldri en del av moroa.

Tenk deg å rope stygge ting fra en balkong og tro ingen hører det nede på gata. Vel, internettet er som gata med tusenvis av lyttende ører og pekende fingre – og ofte en paragraf fra politiet rundt neste hjørne.

Straffeloven § 266 er en ganske bred paragraf. Den kan fange opp alt fra krenkelse av privatlivets fred, til den der litt udefinerbare "utilbørlig" atferden som får andre til å gråte stille i puten sin. Min gamle tante sa alltid: "Hva du sår, det høster du, spesielt om det er digitale tistelfrø." Hun var veldig glad i hage-metaforer, men poenget hennes var sjelden feil.

Her er noen ting det er lurt å huske på:

• Alt på nett er offentlig. Selv om du tror det bare er til en venn, kan skjermbilder leve lengre enn et genuint smil.
• Anonymitet er en illusjon. Politiet er faktisk ganske flinke med IP-adresser. De er som digitale sporhunder, bare med bedre søkefunksjon.
• Ord har vekt. Mer enn mange tror, spesielt når de lander tungt i innboksen. Det er ikke bare pixels; det er følelser og sjelsliv man tukler med.

Jeg undres noen ganger om de som mobber, egentlig bare prøver å teste grensene for sin egen digitale superkraft. De finner fort ut at superkrefter også har super-konsekvenser. Min bror prøvde å overbevise meg om at han kunne fly ved å hoppe fra garasjetaket... Det endte med et ganske så uplanlagt besøk til legevakten. En dyr lærepenge for ham, og en påminnelse for meg om å holde beina på jorden. Eller i alle fall holde munnen lukket på nett.

Husk: Politiet trenger ikke et fysisk blått øye for å ta en sak. Et digitalt blåmerke på sjelen er dessverre mer enn nok bevis. Det handler ikke bare om å være snill, men om å være lovlydig i et digitalt landskap.

Hva gjør man når barn mobber?

Hva gjør man når barn mobber? Rapporter om mobbing til skolen.

Det der med enkeltvedtak. For et ord. Høres så tørt og byråkratisk ut, men det er jo det viktigste våpenet man har. Måtte lese meg opp på det da nevøen min David i Oslo ble plaget på skolen. Søstra mi var helt fra seg.

Du kan ikke bare ringe og håpe på det beste. Rapporter om mobbing til skolen skriftlig. Da har du bevis. Det er det første steget. Be om et enkeltvedtak. Det tvinger skolen til å faktisk undersøke, ikke bare prate. De må finne ut hvem, hva, hvor. Alt sammen. Det er jo jobben deres.

• Få alt skriftlig. En e-post er nok.
• Referer til Opplæringslova § 9 A.
• Krev et svar og en plan.

Helt sykt at foreldre må bli jurister for at ungene skal ha det trygt. Men sånn er det bare. Skolen har noe som heter aktivitetsplikt, de kan ikke bare se en annen vei. Gjør de det, har de brutt loven. Så enkelt.

Enkeltvedtak i mobbesaker:

• Et juridisk bindende dokument som tvinger skolen til å handle.
• Skolen må kartlegge situasjonen: hvem mobber, hvem blir mobbet, omfanget.
• Skolen må lage en skriftlig plan med konkrete tiltak.
• Vedtaket gir deg klagerett til Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) hvis skolens tiltak ikke fungerer.

Skolens Aktivitetsplikt: Dette er skolens lovpålagte plikt til å sikre et trygt skolemiljø. Den innebærer at alle ansatte ved skolen har plikt til å:

• Følge med på om elevene har et trygt og godt skolemiljø.
• Gripe inn mot mobbing, vold, diskriminering og trakassering.
• Varsle rektor umiddelbart hvis de får mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har det trygt.
• Undersøke saken grundig.
• Sette inn egnede tiltak for at eleven igjen får et trygt og godt skolemiljø.