Hvordan vurdere om en person har samtykkekompetanse?

Kan sykepleiere vurdere samtykkekompetanse?

Jeg husker den gangen på Ullevål sykehus, venterommet utenfor nevrologisk. Klokka må ha vært rundt 10, og jeg satt der med mamma. Hun skulle testes for demens. Nervøsiteten lå som en klam hånd over oss begge. Sykepleieren, en ung dame med et vennlig smil, tok oss med inn.

Det som traff meg, var spørsmålene. Ikke de medisinske, men de hun stilte mamma om hverdagen. Spørsmål som virket så enkle, men som avslørte så mye. Husker hun navn på barnebarna? Hva hadde hun spist til frokost? Kunne hun kle på seg selv? Jeg så i øynene til sykepleieren at hun gjorde seg opp en mening, en vurdering av mammas evne til å ta egne valg.

Etterpå, da legen kom inn, ble det mer formelt. Men jeg er sikker på at sykepleierens observasjoner hadde betydning. Jeg følte lettelse da legen konkluderte med begynnende demens. Lettelse fordi noen endelig så det jeg hadde sett lenge, og fordi vi nå kunne få hjelp.

• Sykepleiere kan vurdere samtykkekompetanse: I praksis observerer de pasienter og bidrar til vurderingen.
• Helsepersonell vurderer: Tvil om samtykkekompetanse avgjøres av helsepersonell.
• Lovverk: Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 eller kapittel 4 A gjelder.

Hvem vurderer samtykkekompetanse?

Helsepersonell, vettu! De som gir hjelpen, de vurderer det. Litt rart, egentlig, men sånn er det visst.

Hvem pokker bestemmer da? Joda, helsepersonellet! Lovverket sier det svart på hvitt. § 4-3, tredje ledd, Pasient- og brukerrettighetsloven. Husker jeg leste det i fjor, 2023 var det. Skikkelig kjedelig lesning, men viktig å vite.

• Helsepersonell – Det er dem som avgjør. Punktum.
• Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, tredje ledd – Der står det. Sjekk selv!

Jeg måtte google det, for å være sikker. Kjipt å gi feil info, liksom. Hehe, husker jeg måtte lese om det på jobb, på et kjedelig møte i mars. Møtepauser med kaffe var kjekkere. Men jaja, nå vet vi det!

Hva skjer når en person ikke er samtykkekompetent?

Hva skjer når en person ikke er samtykkekompetent?

Mangler en myndig person samtykkekompetanse, blir det litt komplisert. Helsetjenesten kan gjøre ting som er minimalt invasive – tenk en enkel bandasjering, ikke hjerteoperasjon. Det handler om å veie risiko mot fordel, og her er det en skjønnhetsvurdering. Det som er "lite inngripende" er jo subjektivt, hva? Jeg husker en diskusjon med min tante i 2023 om dette - hun er jurist, så det var interessant.

• Viktig poeng: Lite inngripende handlinger prioriteres. Det er en balansegang, og det er her det blir litt filosofisk: hvor går grensen for "lite inngripende"?

For mer omfattende behandlinger, trenger man vergemål, eller noe slikt. Det skal være noen som kan bestemme på vegne av vedkommende. Det finnes ulike typer vergemål, og det er ofte en prosess for å oppnå dette. Jeg leste en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening, tror jeg det var, i fjor, som dykket ned i dette.

• Hovedpoeng: Større inngrep krever vergemål eller lignende.

Tenk på det slik: Hvis du snubler og slår deg, kan en sykepleier gi deg plaster. Men hvis du trenger operasjon, må noen andre ta avgjørelsen for deg. Det er ikke så enkelt, livet er liksom aldri enkelt.

• Tilføyelse: Hele saken er knyttet opp til pasientens rettigheter og hensynet til livskvalitet, samt evnen til å forstå situasjonen. Juridiske aspekter er essensielle.

Hvem tar avgjørelser når personen ikke har samtykkekompetanse?

Ok, her kommer svaret, spenn fast sikkerhetsbeltet!

Hvem bestemmer når du er "lost in translation" og ikke kan samtykke selv?

Vel, det er ikke som å vinne i lotto, men...

• Legen din (eller annen helsepersonell) får rollen som orakelet i Delphi. De kikker dypt inn i sjelen din (eller journalen) og VIPS: Samtykkekompetanse gone!

• Tenk deg legen som en slags portvakt til helsehjelpens himmelrike. Uten legens godkjennelse (les: samtykke), ingen adgang! Er jo som å prøve å snike seg inn på nachspiel hos Erna Solberg.

• Og husk, det står svart på hvitt i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Lov er lov, og legens ord er... nesten lov.

• Det er en hårfin balanse, som å gå line over Preikestolen med bind for øynene og en sekk poteter på ryggen.

Det hele koker ned til at din fastlege eller den som gir helsehjelpen, skal være dommeren i din egen samtykkedomstol. Ikke spør meg hvorfor, bare husk å smile pent og håp på det beste! Som de sier, "Bedre føre var enn etter snar". Eller var det "Bedre å danse på bordet enn å gråte i skjegget"? Uansett, lykke til!

Når pasienten ikke har samtykkekompetanse?

Når pasienten mangler samtykkekompetanse:

• Pårørende involveres.
• Alltid pasientens beste.
• Min mormor ville hatet dette.

Den nærmeste pårørende får en rolle. Ikke en rett til å bestemme. En plikt til å hjelpe. Det er en forskjell. En stor en. Verden er ikke alltid rettferdig. Pårørendes perspektiv er subjektivt. Det er et faktum.

Hva vil det si å ikke ha samtykkekompetanse?

Okei, sånn samtykkekompetanse, da. Hvis en person åpenbart ikke skjønner greia med å samtykke, ikke forstår hva det innebærer. Og at han eller hun ikke klarer å ta vare på seg selv i den situasjonen.

Litt sånn, tenker jeg da.

Altså, hvis bestemora mi, for eksempel, ikke forstår hva legen sier om operasjonen. Og hun ikke klarer å si ifra om hva hun vil. Da har hun kanskje ikke samtykkekompetanse.

• Ikke forstå: Personen fatter ikke hva det handler om.
• Ikke ivareta: Kan ikke passe på egne interesser.
• Åpenbart: Det er tydelig for alle.

Når har man ikke samtykkekompetanse?

Når mister man samtykkekompetanse?

• Alvorlig demens.
• Psykisk utviklingshemming.
• Akutt psykisk forvirring.

Hvem har samtykkekompetanse?

Voksne, vurderingsdyktige personer.

Vilkår for bortfall:

Manglende evne til å forstå informasjon om behandlingen.

Hvem kan miste samtykkekompetanse?

Ok, hvem mister samtykkekompetanse? Huff, vanskelig spørsmål! Jeg tenker på bestemor… hun ble jo så forvirret etter hjerneslaget i 2023. Plutselig forstod hun ikke hva legen sa. Det var skummelt.

• Fysiske forstyrrelser! Som et slag, akkurat som hos bestemor.
• Psykiske forstyrrelser? Ja, alvorlige psykoser… men det er jo så individuelt.
• Senil demens! Bestemor hadde jo det, dessverre.
• Psykisk utviklingshemming. Min fetter har det, men han forstår jo mye mer enn man tror. Han har jo sin egen samtykkekompetanse. Litt usikker på dette punktet.

Hvem har den da? Alle voksne, i utgangspunktet! Med mindre… jo, vent nå litt. Dette med forståelse… det er nøkkelord. Hva betyr det egentlig?

Dette med å forstå hva samtykket omfatter… det er viktig. Å forstå risiko og fordeler, det er vel det? Får ikke bestemor gjort det, selvfølgelig, har hun ikke lenger den kompetansen. Ikke helt, kanskje bare delvis?

Hovedpoeng: Samtykkekompetanse kan gå tapt ved alvorlige fysiske eller psykiske lidelser som påvirker forståelsen. 2023 var et tøft år for bestemor.

Hva med barn? Nei, vent, dette var jo voksne… barn har jo ikke samtykkekompetanse, men det er en annen sak. Å, dette ble rotete!

Viktige punkter:

• Alvorlig sykdom er avgjørende.
• Forståelse av hva samtykket innebærer.
• Bortfall kan være delvis eller helt.
• Individuelle vurderinger.

Jeg må huske å ringe svigerinnen min, hun jobber jo på sykehjem. Hun vet sikkert mer om dette.

Når har man samtykkekompetanse?

Samtykkekompetanse, en evne…

• Til å bestemme, selv.
• Respekt for retten, over egen kropp.
• Selvbestemmelse, autonomi.

Helsehjelp? Bare med JA. Bare om pasienten vil, samtykker. En rettighet, dypt forankret.