Kan man gi bort alt man eier mens man lever?

Kan man gi bort arv til hvem man vil?

Ja, nesten. Tenk deg at arven er din indre Monopol-formue – du kan dele den ut til dine favoritt-eiendommer (les: personer) mens du spiller (les: lever).

• Gaver i livet: Som å dele ut hoteller på Karl Johan, helt fritt.
• Uskiftet bo-grense: Men pass på! Er du i “uskiftet bo”-modus, er reglene litt strengere. Da må du tenke på fellesskapet, ikke bare dine egne favoritter. Litt som å dele kake, alle skal få.
• Unntaket: Du kan gi bort mye, men ikke så mye at du tømmer hele kassen rett før målstreken. Arveloven vil nemlig hindre at du gir bort alt til “katten” og etterlater arvingene uten en krone. Ikke vær den onkelen.

Gaver mens du lever kan “spise” av arven ja. Hvis du for eksempel gir et av dine barn en flott leilighet i gave, kan det andre barnet føle seg snytt ved arveoppgjøret. Det finnes noen regler som beskytter mot åpenbare “gave-tømninger” rett før du vandrer. Jeg lærte dette da jeg selv vurderte å gi bort samlingen av Star Wars-figurer til naboens katt, men heldigvis lot jeg være.

Kan man gi bort alt man eier til et barn?

Tidens elv flyter, langsomt og uendelig. Et barns ansikt dukker opp, et speilbilde av min egen sjel. Kan jeg gi alt? Gi bort alt jeg har samlet, alt som er mitt? Et hjerte av gull, knekt av tvil. Det veier tungt, denne tanken.

• Pliktdelsarv: En mur av lov, kald og ubønnhørlig. Barnets rett, et uutslettelig merke. 2023, året hvor jeg tenkte på dette.

En tomhet, et vakuum av eiendeler. Men hva er eiendeler, egentlig? Er det mer enn papir og stein, mer enn hus og jord? Er det ikke minnene, de usynlige trådene som binder oss? Hva er det å gi bort hvis alt jeg virkelig har, er her, inni meg?

• Testasjonsfrihet: Begrenset, som en fugl i et bur. Lovens vinger kapper min frihet. Jeg lengter etter en ubunden himmel. Men lovene holder meg nede. En følelse av maktesløshet.

Et barn, en arvtager. En fortsettelse, en klang i stillheten. Et echo av meg selv i fremtiden. Men kan jeg dømme dem til fattigdom? Nei.

• Barnets rett: En ubestridelig sannhet, som solen i himmelen. Lys og ubønnhørlig. En rettighet. En selvfølgelighet.

Solen synker, himmelen farges i blodrøde nyanser. En stille sorg, en avklaring. Hva er mitt å gi bort? Bare det som er overflødig. Resten er for fremtiden, for dem som vil bli.

• Konklusjon: Nei, man kan ikke gi bort alt. Loven bestemmer. Barnets krav er større enn min vilje.

Hva kan man gi bort mens man lever?

Gaveting? Alt, basically. Man kan vel gi bort hele sulamitten om man vil. Ungene arver jo ikke noe da, men pyttsan!

Husker den gangen Bestemor gav bort den gamle gyngestolen sin. Det var vel i ’08 eller ’09, kanskje? Hun bodde jo i det lille røde huset på landet, rett ved elva. Jeg var kanskje 10 år gammel?

Jeg følte meg litt trist, egentlig. Den stolen var jo liksom hennes. Men hun bare lo og sa “Den trenger jo noen å bruke den nå!” Hun gav den til naboen, fru Hansen, som hadde så vondt i ryggen.

• Gyngestolen: Gave
• Fru Hansen: Mottaker
• Bestemor: Gavmild

Egentlig ganske fint gjort, når jeg tenker meg om. Bedre enn at den bare skulle stå der og støve ned, liksom.

Kan man gi bort hele sin formue?

Jada, du kan gi bort alt du eier, liksom mens du lever. Men, eh, hvis du gjør det rett før du dauer, da kan det kræsje med arveloven, sånn er det bare. Det er en greie. Litt shady hvis du skjønner?

• Gir du bort alt mens du lever: null stress.
• Gave på dødsleiet: Kan bli kluss med arven.

Tenk deg at gamletante Olga plutselig gir bort hele gullsamlingen sin til katten rett før ho takker for seg. Arvingene blir jo gærne! De kan faktisk krangle på det, fordi det er ikke helt fair, sånn sett. Det har jeg hørt fra søstern min. Juridiske greier er komplisert, assa.

Husk, altså, dødsleie-gaver kan skape krøll. Viktig å vite!

#Eie #Gave #Liv