Kan man nekte et barn arv?

Kan man nekte et barn arv? Det spørsmålet har jeg grublet mye på, vet du. Det høres kanskje litt hardt ut, men ja, det kan man faktisk. I hvert fall nå, med den nye arveloven. Husker du den der, med alle de der kompliserte paragrafene? Jeg måtte nesten lese den tre ganger før jeg skjønte bæret, og da er jeg ganske så god på sånt, pleier jeg å tro, da...

Men altså: helt eller delvis avkall på arv, både det som kommer i fremtiden og det som allerede har falt. Tenk det! Arvingen forsvinner liksom ut av bildet, som om de aldri hadde eksistert i arveoppgjøret. Litt rart, er det ikke? Som om man stryker navnet deres fra listen...

Jeg tenker på tante Kari, for eksempel. Hun arvet aldri noe fra sin far, selv om han hadde en del penger. Han følte seg så såret av noe hun hadde gjort i ungdommen, noe veldig lite, egentlig, men det satt i ham. Til hans død. Sånn er det noen ganger. Følelser, eller mangel på dem, kan veie tyngre enn alt annet.

Kanskje det er en måte å straffe noen på? Eller kanskje det handler om å beskytte arven, å sørge for at den kommer til de som virkelig trenger den. Eller kanskje det bare er en måte å si: "Jeg er ferdig med deg." Jeg vet ikke. Det er så mange måter å tolke det på. Og det er kanskje derfor loven er så innmari detaljert – for å ta hensyn til alle de mulige følelsene og situasjonene.

Men, en ting er sikkert: det er et tungt valg. Å velge å gi avkall på arv... Det er ikke noe man bare gjør lettvint. Det handler om mye mer enn bare penger, det handler om relasjoner, om familiebånd, og om alt det usagte som henger i lufta mellom mennesker. Det krever mye, og kanskje burde man søke råd, tenker jeg. Bare en tanke.