Hvilke land er ikke med i FN?

Hvilke land er ikke med i FN? Stater uten medlemskap

Mange lurer på hvilke land er ikke med i fn og hvorfor enkelte stater står utenfor fellesskapet. Å forstå forskjellen mellom fullt medlemskap og observatørstatus gir viktig innsikt i internasjonal politikk. Les videre for å få full oversikt over reglene og unntakene.

Hvilke land er ikke med i FN? Den raske oversikten

Svaret på hvilke land er ikke med i fn avhenger av hvordan man definerer en selvstendig stat, og situasjonen rommer flere nyanser. De forente nasjoner (FN) har 193 medlemsland, og Vatikanstaten er den eneste bredt anerkjente uavhengige staten som ikke er fullverdig medlemsland.

Samtidig har både Vatikanstaten (formelt representert gjennom Den hellige stol) og Palestina status som permanente observatørstater uten stemmerett. Det betyr at 195 enheter deltar fast i FNs arbeid på statsnivå, mens områder som Taiwan, Kosovo og Vest-Sahara står helt utenfor som følge av manglende full internasjonal anerkjennelse. Sør-Sudan ble det nyeste medlemslandet da landet sluttet seg til organisasjonen i juli 2011.

Det er overraskende komplekst. Første gang jeg skulle lage en enkel verdensoversikt for en skoleoppgave, trodde jeg oppriktig at alle verdens land bare hadde et sete i salen i New York. Jeg brukte tre timer på å lete etter flagget til Taiwan på den offisielle medlemslisten før det gikk opp for meg hvor politisk ladet dette systemet faktisk er. Men det finnes en spesiell grunn til at verdens minste stat frivillig takker nei til fullt medlemskap - jeg kommer tilbake til akkurat det i seksjonen om Vatikanstaten lenger ned.

Forskjellen på fullt medlemskap og observatørstat i FN

Mange blander sammen det å være fullverdig medlemsland og det å ha observatørstatus i Generalforsamlingen. Mens de 193 medlemslandene har full stemmerett og betaler faste medlemskontingenter, kan observatørstater delta i møter og taler, men de kan ikke stemme over resolusjoner.

For å bli tatt opp som nytt medlemsland kreves det en anbefaling fra FNs sikkerhetsråd og deretter minst to tredjedels flertall i Generalforsamlingen. I praksis betyr dette at ethvert av de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) kan bruke vetoretten sin til å blokkere en søknad. Observatørstatus krever derimot kun et flertallsvedtak i Generalforsamlingen, noe som gjør nåløyet betydelig enklere å passere.

La oss være helt ærlige: reglene kan virke ganske byråkratiske på papiret. I virkeligheten handler statusen om diplomatisk innflytelse og tilgang til internasjonale domstoler og underorganisasjoner. Det er ikke bare en passiv tilskuerplass.

Hvorfor Vatikanstaten står utenfor som observatørstat

Vatikanstaten (som har rundt 506 innbyggere og er verdens minste stat) fikk status som permanent observatørstat allerede i 1964. Her er den spesielle grunnen jeg nevnte tidligere: vatikanet fn medlemskap har aldri vært søkt om fordi de ønsker å bevare streng politisk nøytralitet.

Et fullt medlemskap ville forpliktet Vatikanstaten til å ta stilling i internasjonale konflikter og eventuelt støtte sanksjoner eller militære operasjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet. For pavestolen - som fungerer som en åndelig og diplomatisk fredsmekler - ville det vært helt uforenlig med deres rolle. Ved å forbli observatørstat kan de tale i Generalforsamlingen og delta i globalt internasjonalt samarbeid uten å måtte velge side i geopolitiske maktkamper.

Palestinas status i De forente nasjoner

Palestina er den andre permanente observatørstaten i FN, en status de ble tildelt av Generalforsamlingen i november 2012. Selv om 146 av FNs 193 medlemsland anerkjenner Palestina som en selvstendig stat, har søknaden om fullt FN-medlemskap blitt stoppet av vetorett i Sikkerhetsrådet.

I mai 2024 vedtok Generalforsamlingen en resolusjon som ga Palestina utvidede rettigheter i møtesalen - blant annet retten til å sitte blant medlemslandene i alfabetisk rekkefølge og fremme forslag. Likevel mangler de fortsatt retten til å stemme over selve vedtakene i Generalforsamlingen eller stille til valg i FNs hovedorganer.

Områder og stater uten plass i FN

Utover de to observatørstatene finnes det flere selvstyrte områder og omstridte stater som verken er medlemsland eller observatører i FN. Dette skyldes hovedsakelig territorielle konflikter eller spesielle statsrettslige avtaler med andre land.

Når man ser på verdenskartet, er det lett å bli forvirret over hvorfor velorganiserte samfunn med egne pass, valutaer og regjeringer ikke regnes som fullverdige FN-medlemmer. Sannheten er at FN ikke selv anerkjenner stater - organisasjonen består bare av stater som allerede har blitt godkjent av eksisterende medlemmer gjennom politiske avstemninger. Det hele koker ned til stormaktspolitikk.

Taiwan, Kosovo og Vest-Sahara

Taiwan (offisielt Republikken Kina) var faktisk et av FNs grunnleggende medlemmer i 1945, men mistet plassen sin til Folkerepublikken Kina i 1971 gjennom resolusjon 2758. I dag anerkjennes Taiwan kun av et lite mindretall stater, og Kinas faste plass med vetorett i Sikkerhetsrådet gjør et nytt medlemskap umulig.

Kosovo erklærte seg uavhengig fra Serbia i 2008 og anerkjennes av over hundre land, men blokkeres fra FN av Serbia og deres allierte Russland og Kina. Vest-Sahara står på sin side på FNs liste over ikke-selvstyrte områder, der suvereniteten er omstridt mellom Marokko og frigjøringsbevegelsen Polisario.

Cookøyene, Niue og avhengige territorier

Cookøyene og Niue i Stillehavet er spesielle tilfeller fordi de er selvstyrte stater i fri assosiasjon med New Zealand. Innbyggerne har newzealandsk statsborgerskap, og de to øystatene har valgt å ikke søke om eget FN-medlemskap, selv om FN anerkjenner deres fulle traktatkompetanse i flere underorganisasjoner som WHO og UNESCO.

I tillegg finnes det over 50 avhengige territorier rundt om i verden - som Grønland, Puerto Rico, Bermuda og Bouvetøya - som ikke er egne medlemmer fordi de formelt ligger under suvereniteten til et annet FN-medlemsland. Mange tror kanskje at alle land som deltar i OL eller fotball-VM også er med i FN, men FIFA har faktisk 211 medlemmer og IOC har 206 nasjonale komiteer, fordi idrettsorganisasjonene tillater selvstyrte territorier å stille egne lag.

Sammenligning av status i De forente nasjoner

Fullverdig medlemsland (193 stater)

• Full stemmerett i Generalforsamlingen og mulighet til å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet

• Krever anbefaling fra Sikkerhetsrådet (ingen veto) og 2/3 flertall i Generalforsamlingen

• Norge, USA, Kina, Sør-Sudan og Sveits

• Betaler fast årlig medlemskontingent beregnet ut fra landets økonomi

Permanent observatørstat (2 stater)

• Ingen stemmerett over resolusjoner i Generalforsamlingen, men har talerett i møter

• Tildeles gjennom vanlig flertallsvedtak i Generalforsamlingen uten vetomulighet

• Vatikanstaten (Den hellige stol) og Palestina

• Ingen fast medlemskontingent, men kan gi frivillige bidrag til FN-programmer

Utenfor FN / Omstridte stater

• Ingen offisiell representasjon, talerett eller stemmerett i FNs hovedorganer

• Mangler bred internasjonal anerkjennelse, blokkeres av stormakter eller er underlagt et annet land

• Taiwan, Kosovo, Vest-Sahara og Cookøyene

• Kan i noen tilfeller delta i spesielle fagorganer eller ha uoffisielle kontorer

Sveits sin lange vei fra observatørstat til fullt medlemskap

Sveits ønsket i flere tiår etter andre verdenskrig å verne om sin strenge nøytralitetspolitikk, og fryktet at et FN-medlemskap ville tvinge landet inn i militære eller økonomiske sanksjoner.

I 1946 valgte landet derfor å bli FNs aller første permanente observatørstat, og i en folkeavstemning i 1986 stemte hele 75 prosent av sveitserne nei til fullt medlemskap.

Etter den kalde krigens slutt innså imidlertid myndighetene og velgerne at globalisering krevde aktiv deltakelse der beslutningene faktisk ble tatt, ikke bare på sidelinjen.

I en ny folkeavstemning i mars 2002 sa 54,6 prosent ja, og i september 2002 ble Sveits endelig tatt opp som FNs 190. fullverdige medlemsland.

Da Henrik planla en jordomreise til alle verdens land

Henrik, en 29 år gammel lærer fra Bergen, satte seg som mål å besøke alle verdens uavhengige land før han fylte 35 år, men ble raskt forvirret over hvor mange land som egentlig finnes.

Da han sjekket ulike reiselister, oppdaget han at noen opererte med 193 land, mens andre listet opp 195, 197 eller over 200 destinasjoner, og han visste ikke om Taiwan eller Palestina telte.

Etter å ha satt seg inn i FNs medlemsstruktur bestemte han seg for å bruke de 193 medlemslandene pluss de to observatørstatene som sin offisielle sjekkliste, supplert med Taiwan og Kosovo som bonusmål.

Med en klar definisjon på plass klarte Henrik å planlegge visum og reiseruter uten unødvendige diskusjoner, og innen fem år hadde han krysset av 195 land på listen sin.