Hva er tenåringshjernen?
Åh, tenåringshjernen! For en berg-og-dalbane! Jeg husker selv hvor forvirrende og frustrerende det kunne være. Som om hjernen min ryddet i et gigantisk, rotete rom, og jeg ante ikke hva som skulle beholdes og hva som skulle kastes. Det er jo en enorm oppgave å skulle finne ut av hvem man er midt i all den omveltningen, og det er ikke rart det blir litt kaos underveis. Stakkars tenåringer (og foreldrene deres!).
Tenåringshjernen… Huff, bare ordet sender meg tilbake til en tid med så mye forvirring, det var nesten uutholdelig noen ganger. Husker du den følelsen? Som å navigere en tåke, en tykk, klissete tåke der du liksom aner konturene av noe, men ikke helt klarer å se klart. Det var sånn det føltes for meg, i hvert fall. Som om hjernen min var en byggeplass, med kraner som svingte villt omkring, og arbeidere som ropte instruksjoner på et språk jeg ikke helt forstod. Et gigantisk, kaotisk byggeprosjekt, med meg midt i det hele, helt hjelpeløs.
Jeg var jo ikke alene, selvfølgelig. Husk alle de merkelige humørsvingningene? Fra overlykkelig til grinete på et blunk? Jeg mener, en dag kunne jeg være overlykkelig over å få en ny blyant, og neste dag grinete fordi noen så på meg feil. Det var så uforutsigbart, og det var det som var så skummelt. Tenk deg, å ha så lite kontroll over egne reaksjoner! Og foreldrene mine da? Stakkars dem! De måtte jo håndtere alt dette kaoset.
Og hva med alle de store spørsmålene? Hvem er jeg egentlig? Hva vil jeg bli når jeg blir stor? Det føltes som om hele verden forventet svar, svar jeg ikke engang hadde begynt å tenke på. Det var som å prøve å løse en umulig gåte, og presset var enormt. Jeg husker en gang jeg lå våken hele natten og grublet over hva jeg skulle bli. Kirurg? Astronaut? Eller kanskje… en kaffebar-eier? Det var jo så mange muligheter, og det var overveldende.
Jeg leste en gang at tenåringshjernen gjennomgår store forandringer, at det liksom er en ombygging av hele systemet. Noe om at prefrontale cortex – eller hva nå det het – ikke er helt ferdig utviklet. Tror jeg. Jeg husker ikke alle detaljene, men poenget var at det var en grunn til all denne forvirringen. En slags biologisk forklaring på det kaoset jeg opplevde. Det hjalp litt, å vite at det ikke bare var meg. At det ikke var en personlig feil. Det var liksom… normalt å være litt tullete.
Men selv om det var kaotisk, var det også en fantastisk tid. En tid med så mye læring, så mye vekst, så mye oppdagelser. Det var en tid med enormt potensiale. Jeg tenker ofte tilbake på den tiden med en blanding av latter og en liten dose medlidenhet med mitt tidligere jeg. Det var jo så mye jeg ikke forsto den gangen! Men samtidig, så mye jeg lærte, og så mye jeg vokste. Og det, det er kanskje det viktigste av alt.
#Hjerne #Tenåring #UngdomGi tilbakemelding på svaret:
Takk for tilbakemeldingen din! Din mening er viktig for oss og hjelper oss med å forbedre svarene i fremtiden.