Hvorfor er leken så viktig for barn?

Åh, leken! Tenk på det, da. Hvor viktig den egentlig er. Ikke bare "viktig", liksom, men virkelig viktig. For barn, altså. Jeg mener, se for deg en barndom uten lek. Kan du det? Jeg kan nesten ikke.

Leken er jo selve livsnerven, er den ikke? Den gnisten som tenner fantasien, oppfinnsomheten, kreativiteten... Husker du da du var liten? Jeg husker å ha bygd hytter under kjøkkenbordet med tepper og puter. Et helt eget univers, det var det. Kongeriket under bordet! Og alt det man fant på. Kanskje en pinne ble et magisk sverd? Eller en tom dorull ble en… tja, hva som helst! En rakett? En kikert? Mulighetene var uendelige.

Og så har du jo det sosiale. Å leke med andre. Lære å dele, samarbeide, vente på tur. Forhandle om regler, krangle litt (ja, det hører jo med!), og bli venner igjen. Husker en gang jeg og nabogutten bygde en diger snøborg. Tok oss flere dager! Og språket, da! Alle de fantastiske historiene vi fant på sammen. "Og så kom dragen flyvende, og prinsessen…" Ja, dere skjønner tegninga.

Jeg leste et sted at frilek over tid – altså sånn lek hvor barna bestemmer selv hva de vil gjøre, uten for mye voksenstyring – gir bedre resultater enn kort, strukturert lek med begrenset materiell. Det gir jo mening, ikke sant? De får utforske, eksperimentere, bruke fantasien sin fritt. Tenke utenfor boksen, liksom. Jeg tror ikke det stod noe om hvor mye bedre, men altså, jeg føler det på meg at det er viktig. Det er liksom noe med den frie leken som… gir næring til sjelen, på en måte. Er det for svulstig sagt? Kanskje. Men jeg tror dere forstår hva jeg mener.