Når er kroppen på sitt beste?

Når er kroppen egentlig på sitt beste? Et lite hjertesukk...

Åh, kropp, kropp, kropp! Et evig tema, ikke sant? Jeg lurer ofte på det selv, jeg. Når er vi egentlig mest fornøyde med den huden vi bor i? Kanskje du tenker at "på sitt beste" betyr å være sprekest, sterkest, mest "perfekt" ifølge et eller annet bilde vi har i hodet. Men er det egentlig det?

Jeg snublet over en amerikansk studie her om dagen, og den slo meg litt ut, må jeg si. Den antydet nemlig at kroppsfornøydheten faktisk øker med alderen! Hallo liksom? Jeg har alltid tenkt at det skulle være omvendt. At jo eldre vi blir, jo mer misfornøyde blir vi med rynker, slapp hud, og alt det der.

Studien viste at to tredjedeler av de over 65 faktisk alltid har vært fornøyde med utseendet sitt. Tenk på det! Alltid! Jeg, derimot, har vel hatt mine perioder... Husker da jeg var tenåring og brukte timer foran speilet for å finne feil. Typisk, kanskje.

Men det mest oppsiktsvekkende var kanskje dette: Menn topper selvbildet sitt i begynnelsen av 80-årene. Altså, begynnelsen av 80-årene! Da er tre fjerdedeler av dem fornøyde med kroppen sin. Er ikke det fantastisk? Hva er det som skjer på veien, mon tro? Er det en slags indre ro som senker seg? Eller kanskje man bare slutter å bry seg om hva andre tenker?

Jeg vet ikke jeg, men det gir meg et lite håp. Kanskje det betyr at jeg også kan bli mer komfortabel i min egen kropp etter hvert, selv om jeg fortsatt sliter litt her og der. Det er vel lov å håpe, er det ikke? Og kanskje, bare kanskje, så er det "beste" med kroppen ikke dens ytre, men dens evne til å bære oss gjennom livet, til å oppleve, til å kjenne, til å elske. Ja, kanskje det er det som virkelig betyr noe. Hmm... tenker