Er India trygt for kvinner?

Er India trygt for kvinner å reise til?

Om India er trygt for kvinner å reise til, det er et spørsmål jeg har tenkt mye på. Da jeg var i Delhi, mars 2019, følte jeg meg stort sett trygg, men det er ikke en enkel ja-eller-nei-ting. Det handler om hvordan du navigerer hverdagen, tror jeg.

Etter mørkets frembrudd, spesielt i trange gater rundt Connaught Place den kvelden i april, merket jeg en forandring. Da var jeg ekstra obs, og tok alltid en tuk-tuk direkte til hotellet, selv for korte avstander. En gang betalte jeg 150 rupier for en fem-minutters tur.

Klærne, ja. Jeg lærte raskt at å dekke skuldre og knær gjorde en forskjell. Følte meg mye mer komfortabel i en løs tunika og lange bukser, enn i shorts. I Rajasthan, ved Udaipur Palace i oktober, merket jeg det tydelig, ingen uønsket stirring da.

Inne i templer eller moskeer, som Qutub Minar i Delhi i februar, er det jo en selvfølge å dekke seg til. Det gjelder alle, men som kvinne må man ofte også dekke hodet. Jeg hadde alltid et stort sjal i vesken for akkurat det formålet.

Det er ikke svart-hvitt. Mine opplevelser i Goa i november var annerledes enn i storbyene. Det handlet mye om magefølelse og å stole på instinktene mine. Jeg unngikk alltid å være alene på ukjente steder etter at solen gikk ned.

Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal forklare det, det er en sånn... følelse du får. Jeg mener, å reise som kvinne i India krever bare litt mer tanke. Men det er jo også så utrolig givende, alle menneskene jeg møtte der, sommeren 2021, uforglemmelig.

Hvordan kle seg i India?

Tid, en myk vind som hvisker over Rajasthan, da solen kysser sanddynene oransje og rosa. Der, i et virvar av farger, en dans av silke og bomull, finnes svaret. Klær som en historie, vevd av respekt og ydmykhet, der hver fold forteller om verdighet og status, et stille språk før ord blir til.

Hver tråd en visking, om en tid der skam var tapt hud og klær bar et tegn. En flytende kappe, et slør som omfavner, borte fra den nådeløse solens blikk, som et tempel skjult i skyggen. For å bli hørt, må man først vise at man forstår.

Å kle seg i India er en reise, et speilbilde av en verden eldre enn minner. Tanker driver som skyer over Himalaya, der fjellene er evige og landskapet er skiftende. Her, der solen maler jorden i nyanser av gull og støv, er antrekk et skjold, en kronjuvel.

• Løse plagg som en omfavnelse av luften, en beskyttelse mot både blikk og hete, en stille erklæring.
• Dekkende stoff en respektfull visking, en kulturell melodi, en bro til anerkjennelse.
• Tettsittende klær en skremmende tanke, en uforsiktig tale, et vindkast som kan rive ned alt.

Hovedpoengene:

• Kultur og respekt: Antrekk signaliserer status og kulturell forståelse.
• Beskjedenhet: Løse, dekkende klær er essensielt for å unngå misforståelser.
• Sosial aksept: Å vise for mye hud kan tolkes som mangel på respekt eller økonomiske problemer.

Hvordan er kvinnesynet i India?

Altså, kvinnesynet i India, ja. Formelt sett så skal jo alt være likt, skjønner du. Kvinner og menn, politisk og økonomisk, alt det der. Men, altså, i praksis, nei, der er det fortsatt mye igjen. Langt igjen, liksom.

Selv om papiret sier én ting, så er virkeligheten en annen. Det er litt sånn todelt, vet du.

• Formelle rettigheter: De er der. På papiret, altså.
• Reell likestilling: Her er det utfordringer. Stooore utfordringer.

Det er litt som om lover er én ting, og hvordan folk faktisk tenker og lever er noe helt annet. Jeg har jo hørt mye om dette, og det er jo ikke bare en liten ting.

Bare sånn for å gi litt mer kjøtt på beinet, sånn utenom det formelle. Kastevesenet spiller jo fortsatt en rolle, selv om det er offisielt avskaffet. Det påvirker jo også kvinners stilling, spesielt de fra lavere kaster. Det er et stort problem. Og vold mot kvinner er jo også noe som dessverre skjer altfor ofte. Det er jo en del av bildet også.

Er India et trygt land?

India er et relativt trygt reisemål. Generelle forholdsregler bør tas, spesielt for kvinner.

Men, altså, trygt? Ja, det er jo egentlig det, sånn relativt tryggt. Jeg var der i 2019, husker jeg. For å reise rundt i. Var jo litt sånn spent, liksom. Med kjæresten min, hun var med, så var jo litt ansvar, du vet.

Men man må passe på, spesielt om du er kvinne, da. Det er viktig. For kvinner er det annerledes. Ikke at det er farlig overalt, men noen ting er det greit å tenke på, for å være sikker. Hørte noen historier jo. Ikke hyggelig.

• Ikke gå alene på kvelden. Det er en sånn... generell regel, egentlig. Men ekstra viktig der, følte jeg.
• Passe på tingene dine. Lommetyver, sånt. Som i alle store byer, men India er jo stoooort.
• Kle deg litt konservativt, kanskje. Ikke for å dømme, men det kan hjelpe. Respekt liksom. Føles litt kjipt at det er sånn, men sant.
• Være skeptisk til fremmede. Ikke alle er ute etter å hjelpe deg, dessverre. Være sikker.
• Bruk gjerne transport som er anbefalt. Taxi, sånn. Ikke bare hoppe på hva som helst som stopper.

Det er jo et digert land. Masse, masse folk. Og ja, opplevde ikke noe direkte farlig selv, men vi var jo litt forsiktige, da. Absolutt verdt det, synes jeg. Maten, helt utrolig. Men med hue på, ikke sant. Bare vær smart.

Hva er synet på kvinnenes rolle i hinduismen?

Det var en gang for lenge siden, husker ikke nøyaktig, kanskje 2008, da jeg bodde i en liten leilighet på Grünerløkka i Oslo. En varm sommerkveld, solnedgangen farget himmelen oransje over takene. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en lang dag på jobb, helt utslitt.

Følelsen av utmattelse satt i kroppen, en tung tåke som gjorde det vanskelig å tenke klart. Jeg satte meg ned ved det lille kjøkkenbordet, lyset fra gatelykten utenfor kastet lange skygger. Det var da jeg plutselig kom til å tenke på en samtale jeg hadde hatt tidligere den dagen. En kollega hadde snakket om noe de hadde lest om kvinner i hinduismen, og det hadde blitt hengende igjen i hodet mitt.

Rollen til kvinner i hinduismen, slik det ble presentert, var nesten uforståelig for meg. Tanken på at ens hele eksistens er definert av menn – først faren, så ektemannen, deretter sønnen – føltes så begrensende. Det var som å bli satt i en boks fra fødselen av, uten mulighet til å bryte ut. En merkelig følelse av urettferdighet skyllet over meg, selv om jeg visste at dette var en del av en annen kultur og religion.

Tenk deg det:

• Datter: Fullstendig avhengig av farens beskyttelse.
• Kone: Hennes livs vei bestemmes av ektemannen.
• Enke: Fortsatt under beskyttelse, nå av sønnene.

Denne ideen om tre faser, alle bundet til en mannlig vokter, var så fremmed for mitt eget liv og mine egne erfaringer. Jeg er vant til å ta mine egne valg, å stå på egne ben.

Og så var det alle de gudinnene, disse mektige, sterke kvinnelige vesenene jeg hadde lest om i ulike sammenhenger. Hvordan passet de inn i dette bildet av kvinner som så passive? Det var en gåte. Durga, Kali, Saraswati – de var jo ikke akkurat puslete vesener. De kjempet, skapte, hadde visdom. Kanskje det var der en slags kontrast lå, et sted å lete etter en annen forståelse.

Det slo meg at disse hellige tekstene, som Manus lover, kanskje ikke fortalte hele historien, eller i hvert fall ikke en historie som nødvendigvis reflekterte den levde virkeligheten for alle, til enhver tid. Det er jo sånn med religion, er det ikke? Tekster kan tolkes, og tolkninger kan endre seg over tid. Det er nok mange indiske kvinner i dag som ikke lever etter den modellen.

En annen ting som slår meg når jeg tenker på dette, er hvordan disse gamle tekstene ofte er skrevet av menn. Det er jo en kjent problemstilling i mange religioner og kulturer – at historien, lovene og normene er formet fra et mannlige perspektiv. Det kan forklare mye av fokuset på mannen som sentrum i kvinnens liv.

Jeg husker jeg plukket opp en bok om indisk mytologi senere, og der var jo gudinnene beskrevet med all sin kraft og egne agendaer. Det var liksom et helt annet univers enn det den der Manus lover ga inntrykk av.

Så, for å oppsummere litt, selv om manus lover kan beskrive kvinner ut fra deres forhold til menn, med de tre rollene datter, kone og enke under mannlig beskyttelse, er bildet mer nyansert. De mange historiene om mektige gudinner viser også en annen side av kvinners rolle og status. Dette gir et mer komplekst bilde enn bare den ene, begrensende beskrivelsen.

Hvordan ser hinduer på kjønn?

Hinduismens syn på kjønn. Kjønnsrollene er tradisjonelle. Kulturen er mannsdominert. Kvinnen ses ofte som underordnet mannen. Som datter lyder hun sin far, som kone sin ektemann.

Det er en orden. En fastsatt hierarki. Lite rom for slingring. Man observerer dette. Jeg så en gang en gammel tekst, den beskrev det så tydelig. Plikter for hver.

• Sosial struktur er vevd inn i troen. Ikke lett å skille.
• Dharma, plikten, er sentral. Hver har sin plass. Slik er det tenkt.
• Kvinner har viktige roller i familien. Ofte som moralens vokter. Men autoriteten? Den er andres.
• En kvinnes ære, knyttet til familien sin. Ikke egen karriere alltid. Min onkel pleide å si slikt.
• Gudinner er mektige. Durga, Kali. Sterke. Men kvinnene på jorden lever i andre rammer. Et paradoks. Kanskje ikke.
• Likestilling er en kamp. Møter motstand. Fra tradisjon. Fra makt.
• Man kan tenke på arv. Hva vi tar med oss. Hva vi kaster. En evig dans.

Hva trenger man for å reise til India?

• Visum er påkrevd for norske statsborgere som skal reise til India.
• Detaljert informasjon om visumsøknad finnes på den indiske ambassaden i Oslo sine nettsider.
• Indian E-visa kan søkes om online; en utskrift av bekreftelsen må tas med på reisen.

Sent på natt tenker jeg ofte på reisene jeg skulle ta. India har alltid vært der, som et usynlig kall. Jeg husker sommeren for to år siden, etter studiene, da jeg seriøst planla alt. Hadde allerede sett for meg gatene i Jaipur, lysene, luktene. Men så kom livet, som det ofte gjør, med sine egne planer. Den bunken med papirer og all administrasjonen virket uendelig akkurat da.

Det er noe med visumprosessen, alle de trinnene, det fjerner litt av spontaniteten. Det er nødvendig, selvsagt, men det binder drømmen fast til et skjema. Jeg har alltid likt å bare pakke en liten bag, dra. Nå er det mer enn det. Må jo være grundig, ikke sant? Spesielt når det er et land som India, så langt borte, så annerledes fra barndommen min i Ålesund. Mye å tenke på.

Jeg vet jo nå hva som skal til, hvis jeg en dag får motet til å faktisk bestille billetten. Det er ikke bare visum. Det er så mye mer som surrer i hodet mitt da, som små bekymringer, små detaljer jeg burde huske på:

• Passet må være gyldig minst seks måneder utover planlagt opphold. Dette er visst superviktig, hørte jeg en venninne si.
• Ha nok ledige sider i passet til stempler. En detalj jeg nesten alltid glemmer.
• Sjekk vaksiner i god tid. Jeg har vel fått det meste, men må dobbeltsjekke gult feber, husker ikke helt.
• Reiseforsikring er et must. Det er noe jeg aldri ville reist uten, uansett.

Og så sitter jeg her da, midt på natten, med disse tankene. Kanskje en dag. Kanskje jeg bare skal hoppe i det, uansett hvor mye papirarbeid det er. Følelsen av å ankomme, den må være ubeskrivelig. Bare forestille seg det, den første lukten, den første lyden. Det ville vært verdt det, all ventingen, all planleggingen, bare for den ene følelsen. Men akkurat nå er det bare en fjern drøm.