Hva er vilkårene for å ha samtykkekompetanse?

Hvordan kan samtykkekompetansen vurderes?

Samtykkekompetanse? Huff, det minner meg om bestemor. 2023, på Ullevål. Hun var 87, alzheimer, og skulle opereres for hoftebrudd. Legen, en hyggelig dame med briller, spurte meg om jeg trodde hun forsto. Jeg var sønnen. Jeg følte meg helt forferdelig.

• Hva var det legen spurte om? Forståelse for prosedyren, risiko, alternativer. Bestemor så på meg med blanke øyne. Jeg måtte svare ærlig. Nei.

• Hvordan vurderte jeg det? Det var ikke noe fint verktøy. Bare magefølelsen, hennes blikk, hennes manglende respons. Jeg kjente henne bedre enn noen.

• Hva tenkte jeg? Skyldfølelse. Jeg kunne ikke overstyre hennes vilje. Men hun var ikke i stand til å bestemme selv. Knusende.

• Konkrete spørsmål? Legen stilte noen, men jeg husker dem ikke. Det handlet om smerter, operasjon, hva det innebar. Bestemor svarte ikke fornuftig.

Etterpå, på kaffebaren ved Rikshospitalet, tenkte jeg på det. Det er ikke lett å vurdere. Det er ikke svart/hvitt. Hva om hun hadde forstått litt, men ikke alt? Det er vanskelig, det. Måtte ta et valg som ikke var enkelt.

• Hjelpemidler? Jeg vet ikke. Jeg husker ingen skjemaer eller tester. Bare samtalen med legen. Og bestemors tomme blikk.
• Helsedirektoratet sin rundskriv? Ja, leste noe på nettet etterpå, men det hjalp ikke akkurat da. Teori er ikke det samme som praksis.

Det hele var mer en følelsesmessig vurdering enn en formell sak.

Kan man gi samtykke når man er full?

Ok, sånn jeg forstår det:

• Full = Nei. Altså, gyldig samtykke? Nope.
• Lovteksten er ganske klar: Sterkt påvirket er no-go. Alkohol, dop, piller – spiller ingen rolle.
• Bevisstløs? Selvsagt ikke! Litt åpenbart, kanskje, men står der svart på hvitt.

Jeg husker en gang, var på en fest hos fetteren min. Ble servert hjemmebrygget øl, sterkere enn jeg trodde. Plutselig husker jeg ikke så mye… Poenget er: Jeg hadde definitivt ikke vært i stand til å ta noen fornuftige avgjørelser da, inkludert å gi et samtykke. Loven er der for en grunn, ikke sant?

Tenk deg at noen utnytter situasjonen. Grusomt, ikke sant? Derfor er det så viktig å være obs på dette. Både for egen del og andres.

Hvor gammel må man være for å gi samtykke?

Samtykkealder: 16 år. Enkelte unntak finnes for 12-16 åringer, avhengig av situasjon. Tenk på det som en glidende skala – modenhet varierer.

Barn og samtykke: Foreldre/foresatte samtykker for barn under 16. Dette er fastslått i lovverket, og det er viktig å respektere dette. Men husker du den gangen jeg var 14 og krevde selvbestemmelse angående tannregulering? Jeg var ganske bestemt! Loven er der for en grunn, men den er ikke alltid perfekt i praksis. Det er en balansegang mellom beskyttelse og selvbestemmelse.

• § 4-3 første ledd bokstav c: Dette punktet gir rom for unntak for 12-16 åringer, for eksempel ved alvorlig sykdom eller situasjoner der unges medvirkning er avgjørende. Jeg husker en diskusjon med min tante, en sykepleier, om dette. Komplekst tema.

• Etisk perspektiv: Hvor går grensen for barnets rett til selvbestemmelse? Det er ikke bare et juridisk spørsmål, men et dypt etisk dilemma.

2024: Loven gjelder fortsatt. Men samfunnet utvikler seg, og lovene må følge med. Det foregår jo en kontinuerlig diskusjon om dette.

En tanke: Er det alderen som definerer modenhet, eller er det noe annet? Det er et spørsmål jeg stadig grubler på. Jeg mener, mange 15 åringer er langt mer modne enn noen 20 åringer jeg kjenner. Dette trenger mer utredning.

Mer om samtykke: Dette er et svært viktig område for å beskytte barns rettigheter. Men å fastsette en eksakt alder er urealistisk, gitt variasjon i barns utvikling.