Hvem kan ikke gi samtykke?

Samtykkekompetanse: Når mangler vi evnen til å si ja eller nei?

Samtykke er grunnleggende i et demokratisk samfunn og i ethvert forhold der en person påvirkes av en handling eller beslutning. Men hvem kan egentlig ikke gi et gyldig samtykke? Det er et spørsmål som ofte er mer komplekst enn man skulle tro. Denne artikkelen belyser dette viktige aspektet ved samtykkekompetanse.

Vi fokuserer her på situasjoner der samtykke er avgjørende for medisinske inngrep, men prinsippene kan overføres til andre områder som forskning, økonomiske transaksjoner og personlig omsorg. Enkelte vil ha utfordringer med å forstå konsekvensene av egne valg.

Alvorlige kognitive forstyrrelser: Den avgjørende faktoren

Det avgjørende kriteriet for å vurdere samtykkekompetanse er om personen har evnen til å forstå informasjonen som er relevant for situasjonen, veie fordeler og ulemper ved ulike valg, og deretter ta en beslutning basert på denne forståelsen. Det er altså ikke en vurdering av intelligens eller generell kapasitet, men en vurdering av forståelse og beslutningsevne i den konkrete situasjonen.

Personer med alvorlige kognitive forstyrrelser som følge av sykdom eller funksjonshemming har ofte utfordringer med å oppfylle disse kravene. Eksempler inkluderer:

• Senil demens: I avanserte stadier av demens mister personer ofte evnen til å forstå informasjonen som gis, og dermed også til å gi et informert samtykke.
• Alvorlig psykisk utviklingshemming: Graden av utviklingshemming er avgjørende. Noen med utviklingshemming kan ha full samtykkekompetanse, mens andre kan mangle denne evnen, avhengig av graden av kognitiv funksjonshemming.
• Alvorlig hjerneskade: Avhengig av skadens omfang og plassering kan alvorlige hjerneskader påvirke evnen til å forstå og ta beslutninger.
• Akutte psykoser: I perioder med alvorlig psykose kan en person mangle evnen til å vurdere realiteter og dermed ta et informert samtykke.

Viktig presisering: Lette kognitive svekkelser

Det er viktig å understreke at lette kognitive svekkelser, inkludert normal aldring, ikke automatisk betyr mangel på samtykkekompetanse. Mange eldre personer beholder full evne til å ta selvstendige beslutninger. Det er den alvorlige grad av kognitiv svikt som avgjør samtykkeevnen, ikke alder eller en lett kognitiv nedgang.

Hvem vurderer samtykkekompetansen?

Vurderingen av samtykkekompetanse gjøres ofte av helsepersonell, som leger og sykepleiere, eller av andre fagfolk med relevant kompetanse, som psykologer eller ergoterapeuter. Vurderingen må være individuell og basert på en konkret undersøkelse av den aktuelle personens kognitive funksjonsevne i forhold til den spesifikke situasjonen.

Konklusjon:

Samtykkekompetanse er et komplekst tema som krever en nøyaktig og individuell vurdering. Det er ikke alder eller en generell diagnose som avgjør om en person kan gi samtykke, men evnen til å forstå, veie og ta en beslutning basert på relevant informasjon. Tvil bør alltid komme den enkelte til gode, og enhver vurdering må gjøres med stor respekt for den enkeltes autonomi og rettigheter.

#Barn #Samtykke #Umyndige