Hvordan hjelper en samtykkelov?

Hjelper en samtykkelov, egentlig? Jeg mener, virkelig? Det står jo at den skal styrke forebygging og holdningsskapende arbeid. At den tydeliggjør at sex uten et ja – et skikkelig ja, ikke et tvetydig kanskje eller et stille, redd nei – er ulovlig. Skadelig. Farlig. Og ja, det høres jo bra ut på papiret, ikke sant? Økt bevissthet og alt det der. Men… jeg tenker… hvordan gjør den det, egentlig?

Jeg husker en gang… en fest. Musikken var høy, og… vel, la oss bare si at det var en situasjon der jeg ikke helt… sa ja. Ikke nei heller, for å være ærlig. Bare… frøs. Før samtykkeloven, ville jeg sikkert bare ha fortrengt det. Tenkt at det var min feil. At jeg skulle ha sagt noe. Nå? Nå vet jeg jo at det ikke var min feil. At stillhet ikke er samtykke. At frykt ikke er samtykke. At det må være et aktivt, frivillig ja.

Det er en slags… lettelse i det, tror jeg. En bekreftelse. En lov kan jo ikke endre alt som har skjedd, men… kanskje den kan endre fremtiden? Kanskje den kan gjøre det lettere å snakke om disse tingene. Kanskje den kan gi unge mennesker – og eldre også, for den saks skyld – motet til å si ifra. Til å sette grenser. Til å forvente respekt.

Jeg leste et sted at… jeg husker ikke tallene nøyaktig, men det var noe med at antall anmeldelser for voldtekt har økt etter at loven kom. Noen sier at det er fordi flere tør å anmelde. Andre sier at det er fordi flere misforstår loven. Hvem vet? Det er jo vanskelig å si sikkert. Men én ting er i hvert fall sikkert: Samtykke er viktig. Og å snakke om det, er enda viktigere.