Hvem styrer Panama?

Hvem styrer Panama? President og politisk system

Det politiske landskapet i Panama avgjør hvem som forvalter den nasjonale makten gjennom demokratiske institusjoner. Forståelse av landets styreform gir innsikt i hvordan regjeringen og hvem styrer panama fungerer.

Hvem styrer Panama nå?

Styringen av Panama kan forstås gjennom flere ulike politiske mekanismer, men den utøvende makten ligger i dag hos president José Raúl Mulino. Han fungerer som både statsoverhode og regjeringssjef i landet etter at han vant valget og overtok embetet i 2024. Svaret avhenger imidlertid av om man ser på det formelle statlige hierarkiet eller den reelle politiske maktfordelingen.

Panama styres etter prinsippene for en udelelig, representativ og demokratisk republikk. Det betyr at makten formelt sett er delt mellom den utøvende myndigheten (presidenten og regjeringen), den lovgivende forsamlingen (nasjonalforsamlingen) og den dømmende makt. Da jeg begynte å sette meg inn i latinamerikansk politikk for noen år siden, trodde jeg feilaktig at presidenten i slike systemer hadde absolutt kontroll. Virkeligheten ga meg raskt en realitetssjekk. Maktbalansen i Panama er langt mer skjør og kompleks enn den ser ut på papiret.

Presidentens rolle og den utøvende makt

Presidenten i Panama har omfattende fullmakter, men styringen krever balanse og politisk samarbeid. Som både statssjef og regjeringssjef utnevner presidenten regjeringsmedlemmene og leder landets utenrikspolitikk. Presidenten velges ved direkte valg for en periode på fem år, og det er strenge regler som forbyr umiddelbart gjenvalg. Faktisk må en avgående president vente i to hele valgperioder før det er mulig å stille til valg på nytt.

I motsetning til hva mange tror, er ikke veien til presidentpalasset alltid en jevn og forutsigbar prosess.

Den nåværende presidenten, José Raúl Mulino, kom for eksempel til makten etter en høyst uvanlig valgkamp der den opprinnelige hovedkandidaten ble diskvalifisert i siste liten. Mulino sikret seieren med i underkant av 35 prosent av stemmene. Dette viser tydelig hvordan politisk uforutsigbarhet preger hvem er president i panama. Men å sitte i presidentstolen betyr ikke at man styrer alene - og her er det mange politiske analytikere som overser en kritisk detalj, noe jeg skal utdype i seksjonen om parlamentet nedenfor.

Militærets rolle i dagens styre

Et vanlig spørsmål fra de som kjenner Panamas historie, er om militæret fortsatt har kontroll over staten. Svaret er et klart nei. Panama skiller seg ut internasjonalt ved at landet ikke har noen offisielle stående militære styrker. Etter den amerikanske invasjonen og påfølgende avsettelsen av diktatoren Manuel Noriega i desember 1989, ble grunnloven endret. Siden den gang har landets sikkerhet vært ivaretatt av nasjonale politistyrker og grensevakter, som alle er underlagt sivil, demokratisk kontroll. Det er altså ingen generaler som styrer i kulissene i dag.

Nasjonalforsamlingen som maktfaktor

Mens presidenten leder regjeringen, ligger den lovgivende makten hos nasjonalforsamlingen, kjent som Asamblea Nacional. Dette er et ettkammerparlament bestående av 71 representanter som velges for fem år av gangen, i parallelle valg med presidenten. Nasjonalforsamlingen har makt til å vedta lover, godkjenne statsbudsjettet og føre kontroll med den utøvende myndigheten. Dette skaper ofte store utfordringer for den sittende panama regjering.

Det politiske landskapet i parlamentet er i dag preget av dyp splittelse - og her er kjernen i maktkampen. Ingen enkeltpartier har reelt flertall alene, noe som tvinger frem politiske hestehandler og allianser. Den største blokken i nasjonalforsamlingen består faktisk ikke av etablerte partier, men av uavhengige representanter uten partitilhørighet, som kapret hele 20 av de 71 setene ved forrige valg. Presidentens eget parti må derfor kontinuerlig forhandle med både uavhengige og opposisjonen for å få gjennomført sin politikk.

Utfordringer for den reelle kontrollen

Når man vurderer hvem styrer panama, må man også se på hvilke krefter som utfordrer den offisielle ledelsen. I Panama er institusjonell korrupsjon og svak tillit til rettsvesenet blant de største hindringene for effektiv styring. Internasjonale målinger plasserer regelmessig Panama på de nedre delene av indekser over korrupsjonsoppfatning. Landet oppnår typisk rundt 33 av 100 mulige poeng på globale målinger, der lavere score indikerer mer utbredt korrupsjon.

Denne manglende institusjonelle åpenheten betyr at uformelle nettverk, mektige økonomiske eliter og eksterne økonomiske interesser knyttet til den internasjonale skipsfarten gjennom Panamakanalen, utøver en betydelig indirekte innflytelse over politiske beslutninger. Styringen av Panama handler derfor vel så mye om å navigere i disse uformelle maktstrukturene som å lede de formelle statlige organene. Det er en konstant drakamp mellom folkevalgte ledere og etablerte særinteresser.

Maktfordelingen mellom statsorganene

Presidenten (Den utøvende makt)

• 5 år, med absolutt forbud mot umiddelbart gjenvalg
• Har stor administrativ makt og kontrollerer statsapparatet
• Lede regjeringen, utnevne statsråder og styre utenrikspolitikken

Nasjonalforsamlingen (Den lovgivende makt)

• 5 år, velges samtidig med presidenten fra lokale distrikter
• Kan blokkere presidentens politikk og krever koalisjoner på tvers av partilinjer
• Vurdere og vedta lovforslag, godkjenne budsjetter og kontrollere regjeringen

Uavhengige representanter (Jokerne i politikken)

• 5 år, valgt inn gjennom fri nominasjon
• Utgjør den største enkeltgruppen i parlamentet og kontrollerer maktbalansen
• Representere velgere utenfor de tradisjonelle partistrukturene

Hverdagen i skyggen av politisk uforutsigbarhet

Carlos, en 42 år gammel logistikkoordinator i Panama City, opplevde stor frustrasjon i månedene frem mot valget i 2024. Hans daglige arbeid var preget av usikkerhet rundt fremtidige handelsavtaler og rykter om politisk ustabilitet.

Først forsøkte Carlos og bedriften hans å utsette alle store investeringer i påvente av en avklaring fra høyesterett angående kandidatenes lovlighet. Dette førte til forsinkelser i forsyningskjeden og økt stress på arbeidsplassen.

I stedet for å lammes av situasjonen, innså Carlos at han måtte tilpasse strategien. Han begynte å diversifisere rutinene uavhengig av statlige reguleringer og fokuserte på direkte avtaler med internasjonale rederier.

Etter valget stabiliserte situasjonen seg noe, og Carlos rapporterte at virksomheten økte effektiviteten med rundt 15 prosent ved å stole mindre på trege statlige godkjenninger i en tid preget av politiske skifter.