Er ansiktsgjenkjenning kunstig intelligens?

Er ansiktsgjenkjenning kunstig intelligens? Jada, det er det jo! Eller, det føles i hvert fall sånn. Jeg mener, tenk deg selv: å få en maskin til å gjøre noe så... menneskelig som å kjenne igjen et ansikt? Det er jo helt vilt, ikke sant? Som å se inn i en speilvendt fremtid, litt skummel og litt fascinerende på samme tid. Jeg husker en gang jeg så en dokumentar om dette, og de viste en test hvor algoritmen kjente igjen min bestemor på et bilde tatt for over femti år siden, hår oppsatt i en knute, et helt annet smil enn jeg husker henne med... Det var rett og slett litt uhyggelig, men også utrolig.

Algoritmene, liksom, de lærer seg å se forskjell på øyne, neser, kjevelinjer... detaljer vi mennesker kanskje ikke engang er bevisst på at vi bruker. Jeg lurer på hvor grensen går? Hvor mye kan disse algoritmene egentlig lære? Vil de en dag bli bedre enn oss på å gjenkjenne folk? Det er jo litt skummelt å tenke på, faktisk. Tenk deg alle mulighetene, men også alle risikoene. Overvåking, feilaktige identifikasjoner... det er jo ikke akkurat bare positivt, selv om det også kan brukes til gode ting, for eksempel å finne savnede personer.

Jeg leste en artikkel en gang – jeg tror det var i Aftenposten, eller kanskje det var VG? – hvor de snakket om hvor nøyaktig ansiktsgjenkjenning har blitt. De sa noe om at det var over 90% nøyaktig, eller noe sånt. Det er jo nesten perfekt, helt sinnsykt! Men samtidig, 10% feilmargin... det kan jo bety enorme forskjeller, spesielt med tanke på konsekvenser i justis-sammenheng. Tenk om det er din identitet som blir feiltolket? Det er jo skremmende, det.

Så ja, ansiktsgjenkjenning – det er kunstig intelligens. Og det er både fantastisk og litt skummelt. Litt som mye annet, egentlig.