Når eksisterte den kaledonske fjellkjeden?

Når eksisterte den kaledonske fjellkjeden: Tidsperiode og opprinnelse

Å forstå nøyaktig når eksisterte den kaledonske fjellkjeden krever et dypere dykk i jordens eldste geologiske historie. Ved å utforske tidslinjen for denne massive fjellkjedefoldingen unngår man vanlige misforståelser om landskapets utvikling. Lær mer om de fascinerende epokene som formet geologien vår under denne forhistoriske prosessen.

Når eksisterte den kaledonske fjellkjeden?

Den kaledonske fjellkjeden eksisterte som et aktivt tektonisk system i perioden ordovicium til tidlig devon, for omtrent 490-390 millioner år siden. Fjellkjeden oppstod gjennom en gigantisk kontinentkollisjon der jordskorpeplatene Laurentia og Baltika støtte sammen. Dette kan virke som en klar tidslinje, men geologiske prosesser har ofte flere parallelle forklaringer. Måten vi forstår fjellkjedens levetid på, avhenger nemlig av om vi ser på selve kollisjonsperioden eller de påfølgende millionene med år der erosjonen gradvis raderte den ut.

Gjennom mine år med dypdykk i skandinavisk geologi har jeg lagt merke til en utbredt misforståelse blant folk flest. Mante tror at de nåværende norske fjellene er de direkte, intakte restene av den kaledonske fjellkjeden. Sannheten er mer sammensatt og fascinerende. Den opprinnelige, massive kaledonske fjellkjeden ble slitt helt ned til et flatt slettelandskap for over hundre millioner år siden. De fjellene vi ser i dag, ble løftet opp i langt nyere geologisk tid.

Tidslinje for den kaledoniske orogenesen

Selve dannelsesprosessen til fjellkjeden - det geologene kaller en orogenese - foregikk i distinkte faser over en periode på nesten hundre millioner år. Kontinentplatene beveget seg med noen centimeter i året, noe som betyr at kollisjonen skjedde i ekstremt sakte film.

Før platene kunne kollidere, måtte det urgamle Iapetushavet som lå mellom dem lukkes helt. Dette startet med vulkanske øybuer som kolliderte med kontinentmarginene i tidlig ordovicium. Den mest dramatiske fasen begynte for alvor i silurtiden, for rundt 430 millioner år siden, da kontinentene Baltika og Laurentia dundret direkte inn i hverandre. Skorpen ble presset sammen og stablet i enorme skyvedekker som skjøv seg hundrevis av kilometer innover land.

Det tok lang tid før jeg fullt ut forstod hvor voldsomme disse kreftene faktisk var. Under den mest intense kollisjonsfasen ble steinmasser presset så dypt ned i jordskorpen at de ble utsatt for ekstreme trykk. Dette resulterte i dannelsen av eklogitt, en vakker og sjelden bergart som i dag finnes spredt langs den norske vestkysten, og som fungerer som et uomtvistelig bevis på hvor gammel er den kaledonske fjellkjeden.

Hvordan fjellkjeden kollapset og forsvant

Fjellkjeden nådde sin maksimale høyde i tidlig devon, men den enorme tyngden gjorde systemet ustabilt og førte til en tektonisk kollaps. Landmassene begynte å gli fra hverandre igjen langs svære forkastninger, og fjellkjeden ble strukket ut.

Samtidig som de tektoniske kreftene dro fjellkjeden fra hverandre, startet overflateprosessene sitt nådeløse arbeid. Regn, frost, elver og vind angrep de steile tindene. Erosjonen herjet så kraftig at gigantiske mengder grus, sand og slam ble vasket ned i dype bassenger. Disse sedimentene ble over millioner av år sementert til det vi i dag kjenner som den røde sandsteinen fra devontiden, som man finner markante rester av på steder som Hitra og Fensfjorden.

Dette neste kapittelet endrer hvordan vi ser på landskapet rundt oss.

Kaledonidene vs. de moderne norske fjellene

Det er her den geologiske tidslinjen krever tungen rett i munnen, for her går mange i baret. Etter at erosjonen hadde slipt ned den kaledoniske fjellkjeden, gjenstod det bare et lavt, flatt landskap - et såkalt peneplan.

De spektakulære og alpine fjellene vi opplever i Norge i dag, oppstod under en helt annen og langt nyere prosess kalt den paleogene landhevningen. For bare 60-20 millioner år siden begynte det flate peneplanet å heve seg igjen på grunn av spenninger i jordskorpen da Atlanterhavet åpnet seg. De dype fjordene og de spisse tindene ble deretter skåret ut av elver og istidens isbreer. De norske fjellene har altså kaledonsk berggrunn, men selve relieffet og formen på fjellene er geologisk sett ganske unge. For å forstå prosessene bedre kan det være nyttig å se nærmere på en komplett kaledonsk orogenese tidslinje.

Geologiske perioder under den kaledonske dannelsen

Ordovicium (Ca. 485-444 millioner år siden)

Aktive vulkaner og dype havområder dominerer mellom platene.

Dannelse av vulkanske øybuer og tidlige kollisjoner med kontinentmarginene.

Iapetushavet begynner å tynnes ut og lukkes gradvis gjennom subduksjon.

Silur (Ca. 444-419 millioner år siden) ⭐

En enorm fjellkjede, på størrelse med dagens Himalaya, reiser seg på kollisjonssonen.

Enorme skyvedekker stables opp, og dype bergarter omdannes under ekstremt trykk.

Den absolutte hovedfasen (Scandian) der Baltika og Laurentia kolliderer front mot front.

Devon (Ca. 419-359 millioner år siden)

De høye fjelltoppene slites raskt ned av vind og vær til et flatt slettelandskap.

Store sedimentbassenger fylles med erosjonsmasser som danner tykke sandsteinslag.

Kollisjonen stopper opp, platene glir delvis fra hverandre i en ekstensjonskollaps.

Marias oppdagelse på jakt etter kaledonske spor

Maria, en geologistudent fra Bergen, dro på feltarbeid på Vestlandet for å kartlegge kaledonsk bergrunn i tidsperioden fra silur. Hun slet de første to dagene med å skille de ulike skyvedekkene fra hverandre i det tette regnværet.

Hun holdt på å gi opp da kartleggingsverktøyet hennes sviktet og hun presterte å skli ned en glatt skråning full av mose, noe som resulterte i en forslått albue og gjennomvåte klær.

Da hun tørket av en blottlagt fjellvegg der hun falt, oppdaget hun en glitrende, mørkegrønn stein med dyp rød granat. Hun skjønte brått at hun stod foran en ekte eklogittblokk.

Dette funnet bekreftet at massene hadde vært presset ned på over 60 kilometers dyp under kontinentkollisjonen for rundt 420 millioner år siden, noe som reddet bacheloroppgaven hennes.