Hva er et D-visum?

Åh, D-visum… bare ordet får meg til å tenke tilbake. Hjertet slår litt fortere, vet du? Det var så mye på spill. Hva er egentlig et D-visum? Jo, for oss, for meg og… la oss bare kalle ham Thomas, var det en liten redningsbøye i et hav av papirer og usikkerhet.

Det er et midlertidig visum, skjønner du? Til Norge. For ektefeller – som oss, altså – og mindreårige barn av nordmenn eller de som bor fast her. Men her er greia: du får det bare hvis de tror du faktisk kommer til å få oppholdstillatelse til slutt. Tenk deg presset! Som å gå på en skikkelig skummel sklie, uten å vite om det er en myk landing der nede eller et steinras.

Vi ventet så lenge… måneder, det føltes som år. Hver dag var en kamp mot den lille stemmen inni meg som hvisket om at alt kom til å gå galt. Husk du den dagen, Thomas? Da vi endelig fikk mailen? Jeg tror jeg gråt i en hel time. Jeg husker jeg ringte mamma, og hun gråt også. Det var… overveldende. Vi hadde jo hørt om så mange som hadde blitt nektet. Jeg leste en artikkel en gang, tror det var noe om at bare, jeg vet ikke… 70% eller noe sånt fikk innvilget søknaden sin? Uansett, et skremmende høyt tall som endte opp som en usikkerhet, en urovekkende tanke.

D-visumet var… en liten pust i bakken. En bekreftelse på at vi var på rett vei. Men fremdeles, en midlertidig løsning. Som en kvikk lunsj før et maraton. Det holdt oss gående, til vi endelig fikk den store nyheten. Det var, som sagt, et maraton med mye usikkerhet, og D-visumet var bare en liten drikkepause underveis, men den var så utrolig viktig. Uten det… jeg tør ikke tenke på det engang.